Det eneste som er døllere enn uoppdaterte blogger er vel blogger som bare blir oppdatert med beklagelser for manglende oppdateringer. Sånn som min. Nå overvant den dårlige samvittigheten latskapen som overmanner denne dama når ungene er i seng hver kveld. Så: Beklager veldig tre ukers totaltaushet.
Til de jeg måtte ha igjen av lesere kan jeg melde at alt er fint her. Ungene og jeg runder snart vår andre uke som alenemorfamilie og det går forbausende greit. Mye fordi nannyen, Neelam, er utrolig flink. Hun balanserer bestemthet med slækk ganske perfekt (i motsetning til mange andre indiske voksne, som jeg iblant synes finner seg i de utroligste sprell fra barna mine, samtidig som de er kompromissløse på de som for meg er rene bagateller). Jeg får jobbet masse, og vi har det ganske gøy innimellom også. Noen fotofragmenter (facebookvenner må unnskylde enkelte repriser):
 |
| Foreløpig eneste bilde av nanny Neelam. Hun er altså 21 år, historiestudent og gir såkalt tuition, privattimer som nesten alle indiske skolebarn får etter skoletid, når hun ikke er hos oss. |
 |
| Vinterkulde. Temperaturen dropper noen morgener faktisk under 20 grader. Så alle barn har tjukk genser og gjerne ørevarmere på skoleveien.Våre ville følge strømmen, men gikk relativt raskt tilbake til bare uniform selv på de "kaldeste" dagene. Men det merkes at det er vinter, ja. AC-en er avslått hele døgnet og de permanente svetteperlene på overleppa fra oktober er ikke å se lenger. Veldig behagelig er det. |
 |
| Indisk familieselskap. Mandag var vi æresgjester i en 38-årsdag, og unga fikk en god del mer oppmerksomhet enn bursdagsbarnet. Simen ble litt overveldet og trakk seg litt inn i skilpaddeskallet aka mors iPhone, mens Erle umiddelbart ble høy på stemningen og ga seg til å herje dansegulvet. Veldig gøy. De kan lage fest, det skal de ha, inderne. |
 |
| "Ta et bilde av oss nå, mamma!" |
 |
| Denne uka var det Talent Competion på Wonderkids, der barna kunne opptre med sang, dans eller skuespill. Erle meldte seg på med egen koreografi, sterkt inspirert av Barfi-dansen hun har lært på klubben, presentert her i høst. (Sommefuglkostymet fikk hun i bestikkelse for å bli med forskermor på feltbesøk og sitte stille på 10 kvm og i hvert fall prøve å være veloppdragen i to timer. Lite visste vi at vi kom til å få så rask bruk for det). Erle var dødsfornøyd og rapporterte at alle syntes både kostymet og dansen hennes var kjempefine, så da må vel talentkonkurransen sies å være en suksess for hennes del. Simen ba pent om å få slippe å konkurrere i talent, og jeg gjorde meg ikke vanskelig der. |
 |
| Enda mer party. I dag fikk Erle en spontan invitasjon til femårsdagen til Freya, hennes absolutte favoritt blant klassekameratene. Trolig et foreløpig høydepunkt i Veslas indiaopphold. Eneste minus for at hun ikke fikk se at Freya pakket opp Askepott-dokka hun hadde kjøpt til henne. Indisk gaveoppakning foregår nemlig etter at gjestene har gått, et konsept Erle har særdeles lite forståelse for. På den andre siden, indiske gavekonvensjoner innebærer også at barnebursdagsgjester får med seg sin egen pakke på vei ut. Det hadde verken Simen (som også fikk enda han ikke en gang var gjest) eller Erle noe imot. |
 |
| Ps. Skolen fortsetter å kreve mye på kostymefronten, bare i løpet av de
neste ti dagene må jeg skvise inn fire turer tur-retur til dresswala,
kostymeutleierene, som vi på ett tidspunkt skjønte var løsningen på alle
våre kvaler. Men en tredjeplass i sjødyrkonkurransen har vekket
apetitten på flere palleplasseringer, så da får vi heller ofre litt feltarbeid. |
