Delhidager

Plutselig i et ganske annet India, på flere måter. Her er det ganske kjølig, schvært og uoversiktelig og det tar hundre år å komme seg fra ett sted til et annet pga all trafikken. Vi bor på en B ´n B i Saket, i sørlige Delhi. Superhyggelig sted, der ungene bråker og roter som vanlig og vi voksne får hjemmelaget middag med complimentary drikke på spisestua utafor rommet hver kveld. De har til og med en liten Manu, som Simen får leke med (og lære bort engelsk til, gjett om han føler seg konge).

Nærmeste naboer er noen av Indias største shoppingmaller (slikt har vi jo knapt sett siste halvåret), så nå er vi plutselig på handle/lekekrok/TGI Friday´s og McDonalds-kjøret. Hele konseptet mall er både forlokkende og sterkt deprimerende på en gang. Begynner å få mer enn nok, men har liksom et par ærender der i morgen også...

Heldigvis får vi med oss litt annet også. Tross trafikkork og total kommunikasjonskollaps med sjåføren rakk jeg over to morsomme møter med indiske forskere i går (kom fryktelig seint til begge, men det frambrakte knapt nok skuldertrekk hos de som måtte vente både 40 og 70 minutter). I dag har Jo vært på HISP-kontoret, mens ungene og jeg foruten å henge i mallen har vært på sightseeing på Qutb Minar, verdens høyeste mursteinsminaret, omgitt av diverse middelalderruiner fra muslimsk Delhi.

Nei, jeg har faktisk ikke stilt dem opp. De oppførte seg faktisk litt fotogent for en gangs skyld. Synd jeg bare hadde med lusekamera...

Storebror har lært Vesla har lært å posere sånn at det er gøy å bli tatt bilde av. Nå stiller hun til og med opp for ivrige indere (skal innrømmes at de ofte ikke synes hun er like morsom som vi synes). 

Bye bye, Indiland!

"Rekk opp hånda alle som synes det er litt trist å reise fra India", sa Simen ved middagbordet i kveld. Fire hender gikk i været. Vi er ferdigpakket og reiser i morgen tidlig. Det er skikkelig vemodig, rett og slett.

Ungene hadde sin siste dag i barnehagen i dag. Simen fikk små tegninger og klippefigurer av alle klassekameratene og fire biler i avskjedsgave fra skolen. Erle fikk dele ut karameller, og fikk massiv skryt av rektor, som sa hun var "amazingly adjustable" og både voksne og barn hadde blitt veldig glad i henne. Erles hjertevenn "Ma´am", altså læreren til hennes klasse, var dessverre syk, men hun ringte nå i kveld for å spørre om hun kunne få komme på besøk i morgen og si hadet. Som ikke går siden vi reiser tidlig, så da ble det avskjed på telefonen og bildeutveksling på mail.

Runde på hva vi vil savne mest med Indiland gir følgende førsteplasseringer:

Jo: Late dager i Kovalam.

Simen: Sam, Jade og Manu

Supertrioen.

Manu, representert ved det knusbedårende avsjedsbrevet han skrev til Simen i går. Han har til og med lånt et element fra Jonathan sitt avskjedsbrev da vi dro fra Norge.

Erle: Ma´am.

Ma´am, eller Nazreen som vi voksne får lov til å kalle henne.

Kristin: Sol. Men egentlig er lista veldig lang. Jeg er så lite ferdig med Kerala at jeg faktisk har felt noen tårer over å måtte reise i dag. Det var litt utippa, men tar det som et tegn på vellykket opphold.

Delhi er neste post på programmet. Ingen av oss har egentlig noe lyst til å dra dit, nå vil vi heller hjem. Men vi vet egentlig at det kommer til å bli veldig bra.

Pool Party-suksess

Som vanlig var det umulig å være vertinne og god fotograf samtidig (Jo var stort sett bassengvakt. Ekstrahjelp Aina var mye busy med skytteltrafikk mellom 15. etasje og bassengnivå). Men tross litt dølle bilder, det ble en skikkelig bra fest. Ingen la merke til at hjemmebaksten uteble, dominospizzaen var super og alle var fornøyde. Ikke en gang tidvis lett regn over svømmebassenget la noen demper på stemingen.

Jo og småsøstrene, Erle og Meidha (3). Sistnevnte ga meg nesten hjerteinfarkt ved å falle/hoppe i vannet ti sekunder etter at jeg hadde erklært det trygt at både Jo og Aina gikk opp for å hente kaker og slikt og jeg var alene med sju barn, hvorav tre svømmeudyktige (alle var på land, da). Hun rakk å gå opp og ned et par ganger før jeg fikk halt henne ut, men viste seg å være verdens tøffeste da det første sjokket hadde gitt seg. Ikke en tåre, måtte bare følges hjem til mamma og få nye klær, så var hun fit for fest igjen.  

Sam i hopp, Simen i svømming.

Manu (6). Fantastisk søt, blid og snusfornuftig liten fyr som snakker som en voksen og skriver, leser og regner som en niåring (i hvert fall etter våre standarder). Men når Simen og Sam kaster seg ut i vill lek, står han gjerne litt avventende på sidelinja og ser forskrekket, men absolutt fascinert, på.

Etter skattejakt, som var et helt ukjent konsept for alle gjestene, var det skattespising og monopol (gave fra Manu og Meidha) på de persiske teppene. M&Ms mamma Shrija i rosa. Med ryggen til: Sam sine søstre Jade (i oransje) og Dagmar. 

Bursdagsbarnet og kompisen (som gruer seg fryktelig til Simen skal dra).

Seks og super!

Gratulerer med dagen, verdens beste lille tass!

Feiringen er selvfølgelig allerede i gang. 0730 ble jeg vekket av en liten stemme som sa: "Mamma, du må stå opp, det er Simen sin bursdag!". Så da spratt vi opp, gjorde klart brettet med mangojuice og steinharde kanelboller (hvorfor får jeg ikke indisk gjær til å virke? Hvorfor?). Symbolske gaver + gavekort på nye skøyter fra kjernefamilien ble overrukket. Og alle besteforeldrene hadde sendt elektroniske gaver og/eller løfter om gaver når vi er tilbake på Grønland.

Nå har bursdagsbarnet dratt i barnehagen med sekken full av godteri han skal dele med barna, mens mor er hjemme for å hale poolpartyet i land. Av tre forsøk på bakst i går kveld ble tre mislykket, to nærmest uspiselige. Men har fortsatt tro på romskipkaka, bare jeg kan få tak i ny melis (den jeg prøvde med i går måtte knuses før jeg kunne gjøre så mye som et forsøk på å blande den med noe). På den lyse sida: Vaskehjelpa, som har vært borte i to uker, ringte plutselig på døra. Sjelden har jeg vært så glad for å se en mann med støvsuger.

Siden morshjertet svulmer av stolthet og sentimentalitet i anledning dagen, må jeg også dele denne lille mimreseansen:

Attukal Pongala

Stor hinduhøytid i Trivandrum i dag. Og da mener vi stor. Attukal Pongala er registrert to ganger i Guiness rekordbok som verdens største samling av kvinner. Bare kvinnelige hinduer får være med, nemlig. (Kvinneekslusiviteten må imidlertid ikke forstås dithen at det er noe feministisk ved det hele, understreket en professor fra Centre for Development jeg snakket med i går. Hun oppfordret meg til å gå og ha det gøy, men ikke la meg ledes til å tro at ritualet hadde noe frigjørende potensial, overhodet. Så vet dere det.) I dag hadde 700.000 damer reist til Trivandrum fra området rundt for å ofre pongala, en slags risgrøt, til gudinnen Devi. Alle koker hver sin grøt på et lite bål, alle tent med den samme ilden fra tempelet. Hele MG Road og alle smågatene rundt var smekkfulle av damer med idsteder. Mange av dem inntar plassene allerede kvelden før, for å sikre seg en plass, og for å slippe å knuffe seg gjennom folkemengdene om morgene. Når grøten er ferdig, venter de i timevis, til en hellig mann kommer og velsigner akkurat deres pongala. Da pakker alle sammen opp og begynner på hjemreisen. Som stort sett skjer i charta rickshawer, taxier og busser. Mengden trafikk er ikke til å tro, og damene har adskillige timer venting i trafikkork foran seg når de endelig er ferdig med å vente på velsignelse. Nok en gang tar jeg av meg hatten for utholdenheten.

Her kommer helligmannen med helligvannet, i full fart for å rekke over alle 700.000. Fyren hadde med seg en slags sekundant, som ropte og skrek og dirigerte helligmannen så han ikke skulle overse noen og heller ikke somle. Virket som en utrolig stressende jobb, syntes vi.

Klare for velsignelse etter en hel dag i solsteika.

Horder på retur, med kokekar og annet utstyr på hodet.

Tilskuere.

Kokekurs

Aina og jeg har vært på kurs og lært å lage noen (sør)indiske favoritter. Kokken var vel ikke akkurat noe pedagogisk naturtalent, men maten ble utrolig bra, om vi skal si det selv.

Vi presenterer: Fisk grillet i bananblad, palak paneer (cottage cheese i spinatsaus), parota (brød), vegetable pakora (friterte grønnsaker), kokosris og pine apple payasam (rispudding).

Ps. Siden en del av dere nå antakelig har begynt å mistenke "Aina" for å være en slags indisk Skyberte som jeg liksom gjør masse gøy sammen med, ser jeg meg nødt til å slenge inn et ikke-kokekurs-relevant bilde som bevis for hennes eksistens: 

Oppvarming

Bare ni dager igjen til seksårsdag....

Legg særlig merke til hvor godt gjest nummer fem fra høyre kler partyhatten. (Foto: Simen Størset Førde)

Selve dagen skal feires med Størset/Førdes første (og formodentlig siste) pool party (kan jo ikke ha barneselskap på de persiske teppene og plysjstolene). Pluss karameller til alle barna i barnehagen. Simen ville helst at vi skulle gjøre som i fjor, det vil si invitere hele avdelingen, eller klassen som det heter her, hjem i barnehagetida. Men ikke helt sikker på at vi ville fått forståelse for den ideen...

Og fire ting det skal bli helt greit å ta en pause fra

1. Nesten daglige strømbrudd. Se for deg at du har noen timer til rådighet. Og at du har lagt en helt uambisiøs plan for de timene, ta oppvasken, litt klesvask, litt trening og kanskje jobbe littegrann. Se for deg at du rekker å sette på en vaskemaskin før - vips - strømmen går. Og kommer. Og går. Og blir borte til det er på tide å hente ungen(e) i barnehagen. Vaskemaskinen står jo. Oppvaskvannet varmes opp fortløpende og elektrisk så der skjer det heller ingenting. Uten strøm virker verken tredemølla eller vifta på treningsrommet. Og macen har gåent batteri, og slår seg av etter ti sekunder uten strømforsyning. Se for deg at du er en sånn type som har litt vanskelig for å omstille deg fra selv uambisiøse planer. Som å titte på West Wing på kveldinga eller kanskje parkere kidsa foran tv-en en time for å få litt fred med boka di. For ikke å snakke om hvor - host - opprørt - du blir når mer ambisiøse planer går i vasken. Flere ganger i uka. Aarrgh.

2. "Have a seat, Madam!" Mitt bestemte inntrykk: Ifølge indisk kultur er venting bare en lidelse hvis man må gjøre det stående. Får du deg et sted å sitte, føler ingen at de må skynde seg. Eller at du har noen grunn til å klage på at ting tar tid. Selv om fire-fem ansatte bruker 20 minutter på å lage en take away-kaffe til deg - den eneste kunden. For eksempel. Det har blitt såpass ille at jeg setter piggene ut bare noen ber meg om å sette meg. Iblant blir jeg stående på trass, bare for å markere mitt helt uavslappede forhold til å vente. Dessverre vekker min demonstrative ventelidelse sjelden den medfølelsen og ikke minst produktivitetsøkningen jeg hadde sett for meg. Bare fnising, eventuelt lett irritasjon: "Now please, Madam. Do sit down, will you?"

3. Pellere. Som jeg har fortalt før, i Kerala elsker de unger. Særlig blonde. De setter imidlertid ikke pris på barn på den måten at de lytter til dem og respekterer dem noe særlig. Tvert imot. Det er helt legitimt for voksne å erte småbarn til de for eksempel begynner å grine, faktisk er det noe de fleste har stor moro av å få med seg. Erle har begynt å rope høyt og fortvila hver gang noen nærmer seg med en framstrakt hånd og et stort smil: "De peller på meg!!!". Alarmskrikene som utløses når fremmede folk klyper henne i kinnet, drar henne i håret eller kiler henne i halsgropa er til stor forlystelse for alle som er til stede. Supermarkedet vi lenge frekventerte nesten daglig var spesielt ille. Her hadde de horder av ansatte som samlet seg til angrep i det ryktet ble spredt om at vi var på vei inn i butikken. Og handling ble en litt svett affære, kan man si, med smilende, tøysete butikkansatte som sperret veien eller fulgte etter oss hakk i hæl, mens de hele tida prøvde å få inn et kinnklyp eller to. Forrige uke gikk de for langt. Erle var ved kassa, som vanlig plassert i handlevogna, det eneste stedet hvor jeg klarer å beskytte henne sånn noen lunde (Simen forsvarer seg selv, og jeg har sluttet å nekte han å frese og bokse litt i lufta når det trengs. For det trengs). Da jeg kom tilbake etter å ha hentet noe et par meter unna, sto to voksne damer og prikket henne i sida på tur, mens de lo høylytt hver gang ungen skrek. Jeg så meg nødt til å forklare dem - og det gjorde jeg kanskje ikke med den beste tonen for kulturoversettelse - at hun faktisk skrek for å fortelle dem at hun ikke likte det de gjorde og at det ikke var noe morsomt for henne. Og at hun hadde krav på respekt for sine grenser, selv om hun er liten. Da de fniste enda litt mer av denne talen, eksploderte jeg og kjeftet: Voksne folk som morer seg med å plage småunger, at de ikke skammet seg. Da lo hele butikken mens de ristet på hodet. For en gjeng med hissigpropper, skjønner de ikke spøk, eller, ha ha.

Vi har ikke vært der siden. Jeg er fortsatt sur på dem, faktisk. Det får være grenser.

 (Det eneste som er litt bra med pellere er at de gir en del drahjelp på den generelle disiplinen. Ingen barn tør å stikke av eller for eksempel legge seg hylende ned på butikkgulv. Og er noen litt treige med å bevege seg fra ett sted til et annet, er det bare å starte å rusle, så kommer det veldig ofte fra søskenet: "Kom da! Du vil vel ikke bli igjen her alene? Det kommer til å komme pellere!")

Pellere. (Foto: Simen Størset Førde)

4. Maur. Et stakkars dårlig husmoremne kan jo ikke overse en eneste liten søleulykke, matrest, veltet matboks etc før armeene rykker inn.

(Ok. Korta på bordet: Jeg har hatt en litt dårlig dag i Indiland. Trafikkork. Niks internett. Strømbrudd. Venting, masse venting. Om ikke annet så demper det ørlite grann på den følelsen som egentlig dominerer: JEG ER IKKE FERDIG MED KERALA. Seks måneder er altfor lite. Buhu.)

Fem Indiland-ting jeg savner allerede

1. Søndager i Kovalam. 

2.

Kalavara Restaurant Home Delivery. Supergod, sunn og variert middag levert på døra for under 50-lappen. Her har vi for eksempel fått Cottage Cheese i spinatsaus, keralaspesialiteten Fish Mollee, Chicken Tikka Masala, stekt ris med grønnsaker, raita og chapati (brød). Når vi innimellom blir lei av Karavala, er det sikkert 20 alternativer i nabolaget. Inkludert Domino Pizza (da må vi litt over 50-lappen, da.)

3.

Solnedgangen sett fra 15A Nikunjam Fortune, Jawahar Nagar. Herfra kan man også titte på flaggermus, papegøyer og forskjellige rovfugler.

4.

Smil for ingenting. Her representert ved en fyr som har som jobb å manuelt dytte i gang en slags bil-på-skinner- karusell i Veli Park utenfor Trivandrum. Keralafolk smiler til deg hele tida. Alltid hvis de kjenner deg, ofte når de ikke gjør det. Og det er ikke bare fordi vi er hvite og sikkert rike, de gjør det med hverandre også. Her har noen og enhver noe å lære, tror jeg. Jeg blir i hvert fall veldig mye blidere av det. (Og dessuten veldig imponert over hvor fantastisk hvite tenner alle har).

5. 

Fabindia. Butikk med fantastisk håndlaget fair trade-stæsj, særlig i bomull og silke. Derfra kommer store deler av min nye smashing indiske garderobe + et ikke uvesentlig antall plagg til ungene. Og ikke minst fyller gavekofferten seg opp for hvert besøk (prøver å begrense meg til ukentlige sådanne, men det er ikke lett).

Trist melding

Jeg fortalte her for en ukes tid siden at Børre, Elin sin eldste sønn, var syk. Denne uka tapte han mot sykdommen og sovnet inn. All vår medfølelse går til Tromsø og dem som nå er en sønn, en bror og en pappa fattigere.

Dagens indiske problem:

Lus. Tusener på tusener av svarte små prikker i Erles hår og hodebunn var likevel ikke rester av vulkansk sand etter gårsdagens Kovalam-tur. Vel, vel, det var vår første lusetørn så langt og det kunne vel like gjerne vært plukket opp i en norsk barnehage. Hele familien ble forsøksvis avluset i kveld (selv om vi andre etter alt å dømme bare lider av fantomkløe, ingen lus funnet andre steder enn på Erles hode så langt). Problemet med indisk lusemiddel er imidlertid at det ikke dreper lusa, den blir bare stunned. Dermed får man 30 minutter på seg til å pelle store og små kryp ut av håret, i vårt tilfelle med nokså lite egnet utstyr. Spørs om vi rakk det. Vesla hadde uansett en superkveld med Hello Kitty som bestikkelse.

 

And the hardship goes on...

Marte presser de siste dråpene ut av feriefrukten i Varkala.

Like blid. 

På vei til Aina på Odayam Beach, nord for Varkala.

Med Aina på Odayam (neste gang skal jeg prøve å få til et ainabilde med ansikt også).

Esbati spesial: Gående lesing.

Marte og Ali reiste i natt (buhu), forhåpentligvis lander de straks trygt i Oslo. Vi tar fatt på våre siste fire uker i Kerala. Neste besøk, som skulle vært av Bestefar/Pappa/Olav Helge og Elin, er dessverre avlyst. Elin sin eldste sønn, Børre, er veldig syk, og de kan selvsagt ikke reise fra han og resten av familien. Varme tanker og håp om det beste sendes til dem fra Indiland. 

Vi har omsider fått skaffet oss returbilletter. Avreise fra Trivandrum 26. februar.  Vi planlegger et kort opphold i New Dehli på hjemveien og hvis alt går som vi ønsker, er vi på plass i Heimdalsgt. 23 om kvelden 3. mars.

School Day & Fancy Dress Competition

Stor barnehagedag for begge ungene i dag. Simens skole har arrangert konkurranser hele uka, i rhyming, tegning, fargelegging, diktdeklamasjon og i dag - rosinen i pølsa - Fancy Dress. Småen hadde bare sånn halvveis forholdt seg til opplegget så langt, men kle seg ut ville han gjerne. Særlig da vi fant tøft Ali Baba-sett med sverd, armbeskyttere og skjold. Med traditional attire og juggel fra Big Bazaar ble han uovervinnelig:

(Hu mor prøvde å grine seg til å sminke på en bart og surre en turban rundt hodet, men sånt er visstnok veldig flaut, så det utgikk.) Mens selve konkurransen ble avholdt, var Ali Baba opptatt med å leke med vennene sine i den tro at han var på et alminnelig norsk barnekarneval. Etter å ha hørt eldste nabojenta Dagmars gjenfortelling av begivenheten, slo jeg fast at det var like greit. Opplegget er etter sigende at barna paraderer klassevis foran et gravalvorlig dommerpanel bestående av rektor og noen andre viktigperer. Ingen smilte i det hele tatt, ifølge Dagmar, ikke barn, ikke voksne. Derpå følger en like alvorstung prisutdeling, der de beste kostymene blir premiert. Etter det går barna hjem, kanke leke i de flotte kostymene, vettu (de gærneste av foreldrene satser store summer på å vinne Fancy Dress-prisen).

Imens, i en teaterbygning noen kilometer unna, hadde Chempaka Playschool generalprøve på School Day, som er årets store begivenhet. Da skal samtlige barn i alle seks filialer framføre ett eller annet med foreldre, søsken og øvrige pårørende som publikum. Erles nummer het Fusion Dance og var post nr 18 på programmet (!). Vesla var på plass backstage 0840, 1215 inntok hun scenen. Sliten, sulten, tørst og tissetrengt. Da hun ved et uhell fikk øye på fotografmor, forsvant all dansemotivasjon:

Hjem med grinete utslitt unge. Etter mat, noen timers søvn og litt mer mat, reiste vi tilbake, denne gangen kostymekledd (inkludert bleie, ikke verdt å risikere noen ulykke) og klar for serious business, selve School Day. Jeg spurte eksplisitt om vi kunne komme litt seinere enn showstart 1530 for å unngå at hun måtte vente så lenge, og fikk beskjed om å ha henne klar seinest kl 17. Og nok en gang fikk vi bekreftet at inderne - både voksne og barn - må være lagd av noe annet enn oss. Etter 2,5 time med rotete danser framført av fremmede barn, ufattelig høy musikk og uutholdelig varme, var tålmodigheten ekstremt tynnslitt både hos Simen, Jo og meg. Mens vi satt og stønnet og fiklet febrilsk med hvert vårt Appleprodukt, satt resten av publikum, på rundt 1000 hoder, fangsittende barn ikke medregnet, uanfektet og ventet, smilende og tålmodige. (Anita, husker du at vi var med på dette i Uganda, og at vi også da lurte på hvorfor vi var de eneste i salen som så ut til å ha noen kroppslige og emosjonelle behov som var i strid med å sitte pal i stekende varme i time etter time? Det hjalp faktisk ikke at jeg ventet på mitt eget barns opptreden...)

Anyway. Hun dukka opp til slutt. Og gråt ikke. Danset strengt tatt ikke så mye heller. Men fryktelig stolte var vi av henne lell, modig og nydelig som hun var. Simen var så kry og begeistret at han løp til nærmeste lekebutikk og kjøpte en trekkoppdinosaur til henne.

Dette bildet er tatt ca et halvt minutt etter det forrige. Legg merke til hvor mye Veslas positur har endret seg...

Etter endt innsats innkasserte Erle (eller Ørli Jåwhænn som hun ble introdusert som over høytaleranlegget) mangojuice og sjokolade, smilte bredt og erklærte at hun var veldig, veldig sulten. Hu mor oppsummerer at til sammen sju timer i schooldaysalen utgjør min absolutt hardeste indiadag så langt. (Kuriosa: På ett tidspunkt i løpet av formiddagen lurte jeg på hvorfor jeg ble så innmari nedstemt av å sitte der. Og skjønte plutselig at pausemusikken mellom hvert nummer var Albinonis Adagio, som vel har blitt spilt i samtlige begravelser jeg noengang har vært i...) 

Mer besøk, solskinn og lykke

Vi har altså Marte og Ali-besøk og gode dager i Indiland for tida. Helga på nydelige Travancore Heritage sør for Kovalam var om mulig enda mer fantastisk enn tidligere helger på stranda. Skandaløst nok var kamerabatteriet mitt ladet ut, så jeg fikk ikke dokumentert det. Har dog lånt noe bevismateriale fra Marte sin telefon, presentert under.

Nå har besøket reist nordover for Cochin og Backwaters. Vi treffer dem igjen i Varkala på tirsdag. Da får vi også hengt mer med min gamle kollega/medstudent/fettkumpan Aina, som har installert seg på Odayam Beach for å skrive bok i to måneder. En gang iblant kommer hun på besøk her i byen, veldig hyggelig for oss alle.

Ellers rusler ting videre, og uvergelig mot slutten. Vi vet ikke helt hva vi synes om det. Selv om det skal bli veldig, veldig fint å komme hjem til venner og familie, føles det på mange måter som om vi nettopp kom. Og noen ting faller på plass først nå. Simen trives for eksempel stadig bedre i barnehagen og det har løsnet veldig for han med engelsken de siste ukene. (Ikke at han ikke gleder seg vilt og inderlig til å treffe kompisene hjemme og gå på Full Rulle igjen. Han vet nemlig ikke at han - og søstera for den del - foreløpig bare har plass i Kværnerdalen barnehage. Vi håper og ber for at det slutter noen på avdeling Full Rulle før 7.3....)

Men altså, noen glimt fra superhelga vår: