Endelig...

... kom de. Og endelig fikk jeg tid til å blogge om det. Smil og tårer (bare fra hu mor, da) da gjengen innfant seg helt etter planen på Chhatrapati Shivaji International Airport rett etter midnatt torsdag. Jo rodde utflytting i land, ikke uten litt stressfaktor i og med at heisen - som stort sett har gått som en klokke i de åtte årene vi har bodd i Heimdalsgt 23 - plutselig sto gjennom hele flytteprosessen. Men i mål kom han, med bidrag fra gode hjelpere, dere vet hvem dere er. :) Vel framme i Mumbai var alt glemt og alt var bare lykke. Hjem til leiligheten og fest med Kingfisher, pringles og brus enda det var midt på natta. Og ungene fikk sine lovede indiagaver, fotball og prinsesskjole som bestilt.

 

Siden det har vi akklimatisert nykommerne, shoppa, kjørt tuktuk (ungene elsker det akkurat like mye som før) og ikke minst, badet:

 I morgen skal hu mor ha hinditime i Bandra, hvor vi dessuten får med oss byens beste opptog av Ganeshaer på vei til havet. I morgen er aller siste dag av galskapen og siste frist til å bringe idolene i vann, det skal være litt av et syn og litt av et spetakkel. Assistent Nausheen stiller heldigvis som guide.

Ps. Det var veldig fint å se Jo igjen også, altså. Men han har det med å unnslippe kameralinsa.

By popular demand...

...  obese indecent Norwegian goes pretty, decent Mumbai lady.

Noen facebookvenner vil ha registrert at jeg hadde en litt kritikkfylt Mumbai-dag for noen uker siden, der jeg først ble beskyldt for å ha et vektproblem av PT-en i kompleksets trenningsstudio, så oppfordret av den lokale politistasjonen til å gjøre noe med den uanstendige klesstilen min. Det har blitt litt for mye brødskive med peanøttsmør til middag til å komme noen vei med det første problemet, men nummer to lar seg fikse som dere ser. 

De svarte flekkene på gulvet bak meg er forresten nattsvermerlik. De siste tre kveldene har arten invadert leiligheten i tusenvis når mørket kommer (vinduene må stå åpne på grunn av malingsstanken). Om morgenen er flesteparten fløyet ut igjen, mens en god del ligger igjen, stein døde. I dag morges ble jeg dessuten møtt av to duer på kjøkkenet. Den ene fant veien ut umiddelbart, den andre ga seg til å flakse desperat rundt. Dere som vet litt om mitt forhold til skapninger med vinger innendørs, kan jo tenke dere hvor glad jeg er for disse faunafenomenene. Skjønt, jeg merker meg at eksponeringsterapi hjelper. I går landet en nattsvermer på hodeputa mi idet jeg holdt på å sovne. Og jeg gadd faktisk ikke gjøre noe for å fjerne den. Nå er håndverkerne på plass, de tar jobben med å feie insektslik og får sikkert gjort noe med den dua også. 

Ps. Svigermor, ikke legg noe vekt på den duehistorien når du nå skal bestemme deg for om du vil komme på besøk eller ikke. Allerede i dag kommer såkalte Netting wallas for å ta mål av vinduene så vi får satt opp duenetting. Det er altså i n g e n fare for dueinvasjon ved farmorbesøk, jeg lover. 

Ganesha chaturthi - ikke akkurat julegudstjeneste

Selv om jeg er litt svett i ørene etter tre døgn med disse gutta utenfor soveromsvinduet, tar jeg meg i å ønske at våre høytider hadde i hvert fall bare litt av denne energien og pasjonen...

Velkommen tilbake!

Utsikt fra vårt Mumbai-hjem i 12. etasje.

I feltarbeidbloggen rapporterer jeg halvfaglig til den vide verden på engelsk. Her tar vi opp igjen Indiland-tråden og dokumenterer Familien Størset Førdes indiske eventyr 2.0.

Foreløpig er det jo bare 25 prosent av oss som har tatt fatt på eventyret. Det nærmer seg fire uker siden jeg (Kristin) ankom Mumbai. Hjemme holder Jo familieskuta stødig flytende, all verdens kudos til han. <3 Og takk til familie og venner som hjelper til og dermed bidrar til å realisere dette prosjektet. Blir plass i forordet til dere alle!

Ukene har flydd som en vind, virkelig. Tanken med å sende meg i forveien var jo at jeg skulle få noen basisting, som bolig og barnehage/skole på plass, og dessuten komme i gang med feltarbeidet før de andre kom etter. I grunnen så alt sammen ut til å falle på plass i løpet av den første uka etter at jeg landet, men jeg har (re)lært meg å ikke ta for gitt at ting er i boks bare fordi noen sier at det er det. En ting var at jeg etter noen litt desperate dager der det så mørkt ut fant en huseier som faktisk var villig til å leie ut en bra leilighet til noen på turistvisum og for kort tid. Men derfra til at jeg faktisk fikk nøkkel til leiligheten tok det adskillige turer i minibanken for å skaffe 300.000 rupi i cash til depositumet, en tur til Bandra court med en haug dokumenter, inkludert søte bilder av Simen og Erle, et besøk på den lokale politistasjonen der jeg fikk beskjed om å kle på meg litt mer og en god del sms-er og telefoner til megleren. Leiligheten var under oppussing da kontrakten ble underskrevet, og det lå i avtalen at jeg skulle flytte inn mens håndverkerne fortsatt holdt på, bedre enn å bruke av det spinkle budsjettet til å betale for hotell. Jeg ble forespeilet ferdigstillelse innen noen dager. Nå har det gått ti og sånn ser det ut her:

Stue

Simen og Erle sitt bad.

Simen og Erle sitt rom.

Kjøkken.

Ett rom er ferdig og fint, og det er her jeg har bodd de siste ti dagene:

Håndverkerne jobber fra 10 til 22 hver eneste dag bortsett fra søndager, så hvorfor de har havnet så langt bak skjema er uklart. Antakelig skyldes det skjema. De, aldri færre enn fire, på det meste har de vært åtte-ni, er søte og hyggelige, og snekkeren insisterer på å rengjøre rommet mitt hver dag og re opp senga mi (prøv å forestille dere det skje i Norge). Men jeg må innrømme at jeg lengter inderlig etter den dagen de er ute av huset og jeg har et brukbart kjøkken og slipper å tilbringe all tid på/i en seng. I går krevde jeg en forsikring fra megleren om at alt arbeid, inkludert maling, er ferdig i god tid før resten av familien er på plass 27.09. Han kvitterte med å love at de skulle være i mål 25.09. Så da går det kanskje an å håpe at de faktisk er ferdig 27. Men helt overbevist er jeg jo ikke, for å si det forsiktig.

For de som nå tror at jeg vansmekter i Indiland: På ingen måte!!! Jeg har det skikkelig gøy, feltarbeidet går så det suser og jeg elsker fortsatt intense, kreisi og vidunderlige India på den samme lett motvillige, men samtidig motstandsløse måten. Bortsett fra at den perfekte leiligheten skal realiseres i sin perfekte utgave, venter jeg egentlig bare på en ting: Gjenforening med gjengen min. Graden av glede-seg lar seg ikke blogge, faktisk.