Julaften i Indiland

2010-utgaven av "pynta foran juletreet". 

Felles julemiddag besto av risengrynsgrøt med cashewnøtt. Jo fikk nøtta, og innkasserte en boks Pringles med sour cream & onion-smak. (Etter leggetid fikk de voksne julemiddag servert på døra fra Casa Bianca, byens beste på vestlig mat.)

Så pakka vi opp gaver fra hverandre, og noen til kjøpt på oppdrag fra Norge. Her pakker Erle opp snakkende Dora-dokka fra Farmor og Farfar. Bildet er med tross teknisk kvalitet pga illustrerende uttrykk, og fordi det er det første tatt med den nye linsa jeg fikk av kjæresten.

 

Sauen Shaun-veske som breker når man klemmer på mulen (eller hva den kroppsdelen heter på sau). Fra Storebror, innertier.

Meg, slik min sønn helst ser meg. Ifølge faren brukte han lang tid på å avgjøre hvilket smykkesett på Big Bazar som glitret aller mest. Det hører også til en sånn som skal henge ned i panna, men jeg har ikke skjønt hvordan den skal festes. For øvrig kommenterte den glade giver at jeg var veldig fin med smykkene, men at det viktigste var at jeg hadde masse sånn svart på øyelokkene. "Når du har det, er du så fin at du ikke trenger noe mer for min skyld. Ikke kjole en gang."(Dette nevnte han en gang for flere måneder siden også, åpenbart noe han synes er viktig å få formidlet.)

Vesla har rappa storebrors favorittgave (Ikke for siste gang, er jeg redd. Hun er så sjalu på kameraet at jeg nesten angrer på at vi ikke ga Simen noe helt annet. Finner ingen trøst i at hun skal få eget når hun blir fem. Spår at det blir hardt å holde tidsskjemaene med denne her...)

Etter gaveseanse tok vi heisen ned i første etasje der det var felles julefest med avsynging av christmas carols. Simen dokumenterte med sitt nye kamera. Her et knippe naboer, kompis Manu i midten, lillesøster Meidha i hvit kjole. Moren, med tongue twister-navnte Shrija, bak Manu.

Barnevakt Lisbeth m/familie sto for akkompagnementet.

Santa delte ut drops og presanger.

Indiske nisser har skikkelig creepy masker. Det som ikke framkommer på bildet er at ansiktet er i barnestørrelse, bittelite oppå stor nissekropp. Grøss.

Fotografens familie i finstasen. 

 Simen har også valgt ut noen gavebilder han gjerne vil dele:

Whos´s the supercoolest?

Backpack snakker også. Masse.

Duplohus kjøpt i Mumbai. I Trivandrum har jeg ikke sett lego noe sted. Lekebutikkene er stort sett fylt av plastic fantastic som går i stykker på no time. Norske barn er heldige på veldig mange måter.

Måtte jo bare kjøpe denne radiostyrte subaruen på vegne av Bestefar. Simen takker med ellevill jubel. :)

Videochat med farmor siste innsats før fotografen og søstra besvimte i seng. 

God jul alle sammen! Vi har det som dere ser veldig bra, men hadde vel ikke hatt noe imot å være litt nærmere alle vi er glad i akkurat disse dagene (skal jeg være helt ærlig gjelder det først og fremst meg, resten er litt mindre julesentimentale av seg). Fire dager igjen til Lars og Marte (og forhåpentligvis litt pinnekjøtt) er på plass. Som vi gleder oss.

Mumbai-moro

Hjemme fra førjulsferie i Mumbai. Noen dager i byen som ifølge Lillebror (altså Lars) er så hektisk og kaotisk at den får Kairo til å ligne Drøbak, var riktig forfriskende etter tre måneder i trivelige lille Trivandrum. Sightseeing, litt shopping (i Mumbai har de sånne schtøgge og bråkete shoppingsentre som vi av en eller annen grunn hadde fått for oss at vi savnet, det gjør vi ikke), fornøyelsespark og til og med litt jobb på meg. Alt bare på fire og en halv dag. Og selv om alle har vært utslitte og grinete i dag (flight kl 0700 er tøffe greier), er vi veldig enige om konklusjonen "supertur".

Båt til Elephanta Island med utsikt til byen. Sola skinte non-stop mens vi var der, og det var ikke uutholdelig varmt, bare veldig varmt (lokalbefolkningen synes det er grusomt kaldt og avisene brakte bekymrede artikler om lufveisinfeksjoner og fortvilte astmatikere i forbindelse med den ekstreme kulda. Vi snakker ett tilfelle av min. temp. på 15 grader, ha ha). Vi bodde i Colaba (der store deler av handlingen til Shantaram foregår for de som har bruk for den referansen), like ved Gateway of India, en slags port fra havet bygd av britene og monumentale Taj Hotel (åsted for terroren i 2008).  

Den offisielle attraksjonen på Elephanta Island er de såkalte Elephanta Caves, huler med utgravde bilder av hinduguden Shiva, datert 400-700 år f.kr. Dem er det sikkert veldig mye interessant å fortelle om. Men med skam å melde; Vi fikk ikke med oss stort av den kunsten. I stedet gikk all konsentrasjon med til å håndtere henvendelser fra ivrige indiske turister som ville ta bilder av oss, først og fremst Erle. Det var komplett absurd. På ett tidspunkt var vesla og jeg omringet av 10-12 kameraer holdt av smilende og ivrige folk som blitzet i vei og gjorde ablegøyer for å få Erle til å smile til akkurat dem. Noe hun aldri gjør lenger. I stedet gjemmer hun ansiktet i hendene eller slenger opp en truende pekefinger og lager morskefjes. Det rare er at jo mer ubekvemme ungene blir av oppmerksomheten, desto morsommere synes inderne de er (Simen har lagt seg til en vane med å frese som en tiger til folk, så jeg kan jo på en måte forstå det litt...). En av fotografene på Elephanta Island forfulgte oss hele ettermiddagen med gigalinsa si, som en annen paparazzi. Da vi spiste lunsj, satte han seg på et strategisk sted og knipset i sikkert et kvarter. Men hvorfor??? Hvorfor gå til slike anstrengelser for å få bilder av en vilt fremmed unge med bustehår og forkjølanese? Som attpåtil saboterer. Simen kommenterte her en dag at indiske voksne av og til er mer barnslige enn barna. Når det gjelder hysteriet rundt hvite småunger må jeg faktisk si meg enig, altså. Selv om jeg fryktelig gjerne hører en mer sofistikert forklaring på galskapen. 

Klatremus finner sin egen måte å unnslippe kinnklyperne og blitzregnet.

Noen vil mene at han her og gjengen hans er den egentlige attraksjonen på Elephanta. Apene er overalt, klare til å rappe alt spiselig de måtte komme over. Veldig søte og nesten tamme, selv om de kan bite om de finner grunn til det.

Ny kompis.

Og så fort apen flytta seg, dumpa det ned en annen ny kompis som ville ha bilde av seg selv med Jo og Erle. Merk hvordan veslas overtydelige motvilje ikke legger noen demper på entusiasmen.  (Og at Jo har byttet ut den rufsete hippiesveisen med en decent indisk klipp. ;))

Lekeplass på Chowpatty Beach. Inne på lekeplassen, som var finere og reinere enn noen vi har her i byen, bodde det en familie i et slags skur. Ved siden av huska, der våre barn høylytt krevde mere fart, sto en gutt på Simens alder og vasket og stelte lillesøsteren sin, litt mindre enn Erle. Tålmodig og dreven kledde han på henne, når hun ikke samarbeidet, korrigerte han mildt, men bestemt. Ingen hyling og krangling og sladring og slåing. Så voksen kan en femåring være om han må. Til og med på en lekeplass full av privilegerte ansvarsfrie lekebarn. I motsetning til Trivandrum, der jeg aldri har sett et eneste gatebarn, er Mumbai full av barn som lever åpenbart triste og vonde liv (for alt jeg vet er femåringen på lekeplassen en av de heldige som tross alt blir passet på). Det visste jeg selvfølgelig om på forhånd. Men dette er faktisk første gangen siden jeg selv fikk barn jeg har observert så totalsviktede unger på nært hold, og jeg var ikke helt forberedt på at jeg skulle reagere mye sterkere enn før. Å leve tett på barn og føle ansvar for dem, har gjort meg så veldig oppmerksom på hvor uendelig sårbare og beskyttelsestrengende de er. Pre-barn lot jeg meg kanskje lure av gatebarnas streetsmartness eller noe. Nå ser jeg ungene jeg er glad i, mine egne og andres, i dem. Og følelsen det framkaller er veldig vanskelig å distansere seg fra. (Jeg innser at denne lille alvorstyngede talen hadde kledd en annen illustrasjon, men sånne bilder får jeg meg ikke til å ta med turistkameraet mitt.)

På vei til Haji Ali, moskeen som ligger ute i vannet. Moloveien ut dit er for øvrig beleiret av tiggere, noen av dem av den typen jeg bare trodde fantes i romaner. På vei ut gikk vi for eksempel forbi en liggende trio som stønnet og klagde og viste fram sin ulykke. Simen kommenterte matter-of-factly: "De som mangler arm vifter med den, de som mangler bein vifter med den. Alle må vifte med det de ikke har". På vei tilbake hadde de pause. Alle satt oppreist og spilte kort og smilte og spøkte. "Ironisk"? "Komisk"? Sørgelig"? Jo og jeg klarte ikke å finne fram til et adjektiv som beskriver det profesjonaliserte ved tiggeryrket. Men det gjør inntrykk.

Lørdagskveld på Indigo, Colabas beste restaurant med den hyggeligste uteserveringen.  Deilig vin (så sjelden å få her til lands) og nesten-excellent mat (jeg fikk vanvittig god sjokoladefondant med jalapeno, men riottoen var ikke noe særlig). Det beste av alt: Unga var med og oppførte seg som indiske englebarn.

Og for alle som lurer på hvordan vi lager restauranttrente gullunger av dette råmaterialet, så er svaret elementært: 

Vi doper dem ned på Byggmester Bob og Kung Fu Panda. Og litt cola.

Mumbaifinalen var Indias største fornøyelsespark med svært tivoli og badeland. Bildet viser Erle i sjeldent lykkelig øyeblikk. Det viste seg jo at hun var for liten for det aller meste, og det er definitivt slutt på den tida da hun satt i vogna og smilte mens Simen var på eventyr. Hun vil være med. Til slutt forbarmet en radiobilvakt seg over henne og overtalte mor til å la henne kjøre radiobil med hans assistanse. Jeg skulle lagt ut videoen hvis de ikke var for de utrolig tåpelige advarslene og rådene jeg kommer med mens jeg filmer. 

På vei til å bli restauranttrent altså, men for lengst reisetrent. De elsker å bo på hotell ("Dette er livet, ass", som småen pleier å si når han rigger seg til på et nytt sted), og sitter pent og tålmodig på selv lange transportetapper. All grunn til å planlegge nye superturer altså. (Vi fniser litt når vi tenker på at da Simen var så gammel som Erle er nå, var vi utrolig lettet over å få Mormor med på Kroatia-tur en uke. Så vi slapp å være bare to voksne. Og at en av oss alltid satt alene på restaurant mens den andre gjetet propellen rundt i byen.)

Det hender jeg er priser meg lykkelig for at vi (dvs unga og jeg) egentlig bare leker rutine her nede. Hvis jeg hadde hatt noe viktig jeg faktisk måtte gjøre på fast basis, hadde jeg antakelig klikka for lengst. I løpet av 2,5 måneder i barnehagen, tror jeg ikke ungene har hatt en eneste femdagersuke. Forrige uke var alle skoler stengt torsdag på grunn av heftig regn onsdag + at Simen sin var stengt fredag fordi en av klassene skulle på ekskursjon og alt personalet trengtes til å passe på dem. Fikk beskjed om det tirsdag. Denne uka er det en eller annen muslimsk høytid i morgen (som ingen har nevnt for meg, sikkert fordi det er noe alle vet. Er det noen som sier fra til utlendinger i Norge at barnhagen er stengt på 17. mai, tro?).

I dag, som er eksamensdag for ett av Jo sine phd-kurs og all transport faller på meg, var det ikke fri, men derimot transportstreik. Så vår faste rickshawsjåfør Anilkumar var hjemme i Kovalam og ble overrasket da jeg ringte og etterlyste han i morges. "No, madam, strike. No coming today."(Ok, men visste han virkelig ikke det i går, altså?) Siden i dag er siste barnehagedagen før juleferie fram til 3. januar, var jeg litt bestemt på å få Simen i barnehagen likevel. Så etter å ha levert Erle, la vi ut på vandring for å finne en alternativ løsning. Som alltid dukket den kjapt opp (dette er det rare paradokset, ingenting er egentlig i orden, men alt ordner seg liksom likevel). Foreldrene til en gutt i Erles barnehage kjørte oss de tre kilometrene til Rainbows, og fora attpåtil Simen med karameller underveis. Hjem måtte jeg ty til streikebryterrickshaw. Sjåføren underholdt meg og seg selv hele veien hjem med å beskrive hvor mye bank han kom til å få hvis gutta fikk tak i han... 

Henting blir neste utfordring. Vurderer faktisk å ringe landlorden og spørre om jeg kan få låne bil + sjåfør av han. Selv en husmors hverdag krever plenty kreativitet og pågangsmot. ;)

Vel, vel. Rutinebruddene er absolutt til å leve med, vi har det fortsatt kjempebra. Det er filmfestival i byen, og Jo og jeg har latt oss overraske og underholde av malayalamfilm. Mandag feiret vi Lucia, med hjemmebakte lussekatter og nok et strømbrudd. Simen og Erle har funnet seg nye lekekamerater i 9. etasje. Manu (6) og Meidha (3) er malayali (altså fra Kerala), men er født i Japan og nettopp kommet tilbake for å bo her.

Mer moro venter: I overimorgen reiser vi til Mumbai på femdagers førjulsferie. Jippi! Når vi kommer hjem er det bare en uke til Lillebror/Onkel/Lars og Marte kommer på besøk. I mellomtida er det jul. Jeg har funnet ut at idli-ris kan brukes til risengrynsgrøt, og juletreet er som alle vet på plass allerede. Blir nok bra. :)

Se her, Fartum/Sønderlands!

Dere trodde dere hadde det mest harry juletreet?

Forestill dere hvor vakkert det er i virkeligheten, med blinkende lys i alle farger. Unga kan nesten ikke tro at vi eier noe så nydelig.

Sett i lokalavisa

Bildeteksten på malayalam lyder visstnok noe sånt som: "Se, en indisk fontene!"

Drømmesøndag!

Noen tilsnikede nakne minutter. (Bare rumper blir ikke satt pris på her, uansett størrelse.)

Samudra beach, Kovalam. Stadig mindre monsunherja, men bølgene er like røffe. 

Niks søndagsfri på fiskergutta.

Erle med en søt liten klegg, Lighthouse beach.

To make the figure of three...

... eller var det zero?

Julekalender a la Indiland

I et svakt og sentimentalt øyeblikk fikk jeg det for meg at det er synd på barn som tilbringer desember med sol, bading og sandaler. Akutt skyldfølelse fikk meg faktisk til å forlate jeg det som en gang var et meget bestemt standpunkt: Nei til gavejulekalender. Fordi det er galskap å dele ut daglige gaver til unger som nedtelling til det som i seg selv er en absurd mengde gaver. Det er dessuten utilgivelig ressurssløsing at mødre (jepp, kjenner INGEN fedre som lager kalender, gjør du?) over hele Norge bruker talløse timer på å tenke ut, kjøpe inn og pakke inn 24 x (antall barn) gaver hvert eneste år.

Etter å ha vært gjennom prosedyren selv, mener jeg mer enn noen gang at det er galskap. Selv om jeg skal innrømme at den elleville gleden "kalenderen" produserte i dag morges i hvert fall delvis kompenserer for lidelsene. Og som dere ser, så tillot jeg meg å spare inn litt på broderi-delen av kalenderproduksjonen.

Cashew is king

De som har kjent meg en stund vet at mitt lidenskapelige forhold til cashewnøtter goes way back (med en spesielt utfordrende fase da jeg jobbet som nøttepakker på Nøttolf og hadde daglig omgang, men berøringsforbud). Sier seg selv at jeg får jobbet intenst med forholdet her nede i selve cashewstaten, Kerala. Som det framgår av bildet har jeg dessuten rekruttert til tilhengerskaren. Jo er også med, siden tilgangen på Maarud salt og pepper er begrenset. Til sammen får vi unna vi et par kilo i uka, tror jeg.

Bortsett fra det har vi hatt det litt travelt siste uka. At Jo jobber som en helt er jo ikke noe nytt, men nå har faktisk jeg også hatt mitt å gjøre (redigert 350 siders bokmanus for økonomene i 9. etasje). Nå er jobben gjort, og jeg slår fast at jobb er veldig mye morsommere enn jeg tror når jeg jobber. Eller noe sånt.

Dagene fortsetter å fly i en utrolig fart. Bare tre måneder igjen til vi skal hjem (iik). Erle stortrives fortsatt i sin barnehage, der hun ifølge henne selv tuller og leker med vennene sine hele dagen og nesten ikke gråter. Simen er mer blandet. Engelsken sitter fortsatt et stykke inne, og det gjør det nok litt vanskelig å få til den typen lek han egentlig foretrekker. Han forstår veldig mye nå (såpass at det er slutt på dagene da vi kunne ty til engelsk for private diskusjoner med ungene til stede), men å snakke synes han fortsatt er flaut og vanskelig. (Erle sier forresten heller ikke stort på engelsk, og såvidt jeg kan registrere skjønner hun ikke all verden heller, men det ser ikke ut til å bekymre henne et sekund. Man kunne vel iblant ønske seg en mer gjennomsnittlig fordeling av bekymring og selvbevissthet)

Skryt fra Simen (og mor) II

Simen synes til tider det har vært vanskelig å tro på at han noensinne vil lære å snakke engelsk. I en pessimistisk stund omdøpte jeg meldingsboka hans fra den forrige barnehagen til "Simens egen engelskordbok". Der har vi (jeg) loggført progresjonen ved å notere alle nye ord han lærer seg, sånn for å holde motet og motivasjonen oppe.

I går gikk det plutselig opp for han at han hadde lært seg "viskelær". Og kastet seg over den nye meldingsboka, "så jeg ikke skulle glemme det igjen".

Festivalmoro!

Gamle Bob Geldof (både forfatteren og artisten) var hoveattraksjon på forrige helgs Hay Festival. Hay er opprinnelig en britisk litteraturfestival, som har blitt eksportert til andre deler av verden, nå også Kerala.

Tross sine 750.000 innbyggere gir Trivandrum oss erfaring med å bo i en småby på den måten at ikke blir så kresen på hva som er happening bra nok for å delta. Så Geldof var mer enn nok til å mobilisere hele familien til kveldskonsert. Og bra var det. Topp stemning, og vi hadde det skikkelig kult alle sammen. Erle og jeg dansa oss gjennomsvette og Simen lærte seg å si "I don´t like mondays". Vi trodde vi var lure da vi gikk under det vi trodde var siste låt (for ikke å havne i tuktukkrig lenge etter leggetid), bare for å gå glipp av at Bobs gode venn Sting, for anledningen flydd inn fra Mumbai, dukket overraskende opp på scenen. (Da hadde visst til og med inderne applaudert. De er vanligvis ganske treige på labben, har jeg inntrykk av).

Litteraturdelen av festivalen var helt strålende. Jeg fikk slingsa inntil noen av forfatterne som har utgjort mitt indiske pensum denne høsten, hørt bra debatter og oppdaget noen nye helt(inn)er. Og når man er nysgjerrig utenforstående, kan også det seremonielle ved sånne arrangementer være ganske interessant. Patosfylte festtaler av den typen som bare gjør en flau og/eller rastløs hjemme, for eksempel, blir plutselig veldig meningsfylte fortellinger om identitets- og fellesskapsbygging når man ser dem utenfra. For eksempel: Utdanningsministeren i Kerala er i stand til å resitere lange dikt både på engelsk og malayalam, og gjorde det som vanlig i sin Hay-åpningstale. De som snakket etter han, berømmet han for hans dannelse, og påpekte hvor typisk det er for Kerala, ingen andre steder er kommunistene sånn, liksom. Det ble dessuten sagt flere ganger at nesten alle keralitter leser poesi og at Shakespeare var godt kjent på landsbygda her allerede for 100 år siden. Påstandene er vel ikke spesielt godt dokumentert, men at de hevdes, forteller en hel del bare det.

Annet utbytte: Nok en bærepose bøker. Noen strenge omprioriteringer må til hvis jeg skal ha sjans til å komme gjennom det nyanskafne biblioteket før vi skal hjem igjen. Hva må fare i min husmortilværelse, tro? Daglig trening? Nedlastede tv-serier? Unga?

Foreleser for en ettermiddag

Den nevnte norske tiendeklassingen i blokka har en dansk mor og en skotsk stefar, som begge er økonomer, jobber på Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning og er i Kerala på forskningsopphold. Da jeg nevnte hva jeg jobbet med for Karen, moren, på diwalifesten forrige uke, ba hun meg øyeblikkelig om hjelp til et foredrag om "gender and development" som hun og John (stefar) meget motvillig hadde gått med på holde.

Og slik gikk det til at jeg forlot sykestua (ingen unger er friske igjen så langt) og tilbrakte onsdagsettermiddagen på University of Kerala, på et såkalt refereshing course i women´s studies for universitetslærere fra hele India. Jeg trodde mitt bidrag skulle være research og rådgivning, og skjønte ikke at jeg var forventet å bidra til selve forelesningen også før det var for seint å feige ut. Men det var egentlig bare gøy. Vi serverte en nokså nøktern framstilling av styrker og svakheter ved norsk likestillingspolitikk, og fikk i retur en nokså skjønnmalt framstilling av forholdene for kvinner i India, og da spesielt Kerala. En mann leverte dog et harmdirrende innlegg om hvordan likestillingen har gått altfor langt og mennene er plassert fullstendig på sidelinja (hørt den før?). Et par kvinner problematiserte bildet av India som likestilt i diplomatiske ordelag, for så himle oppgitt over grenseløs mannssjåvinisme til oss når forestillingen var over. En middelaldrende dame kom opp og spurte oss etterpå om vi ikke var stolte av å være norske? Jeg har ikke kommet til bunns i det, men jeg lurer på om det selvkritikk (om så på vegne av nasjonen) i møte med fremmede ikke er helt comme il-faut?

Veldig interessant og forfriskende var det i hvert fall. Og så fikk jeg noen veldig verdifulle kontakter servert på gullfat. :)

Hvis Pappa og jeg var bittesmå

Hvis jeg hadde vært bitteliten, hadde det vært masse småleker, for eksempel småfly og småbåter. Også hadde dere kjøpt en småbil, og Erlepus hadde sagt: "Kjedelig". Men jeg hadde spurt om å få den. For vet du hva jeg kunne gjort da? Da kunne jeg kjørt rundt i hele leiligheten. Unntatt der hvor det er tepper og i sofaen.

Da hadde jeg svømt veldig sakte når pappa og jeg bader. Så da hadde jeg trengt en småbåt. Jeg hadde gått utrolig sakte også. Jeg hadde trengt mye mindre fluortabletter, eller delt de jeg har i bittesmå biter, som en brødskive.

Og hvis både pappa og jeg var bittesmå, hadde vi måttet kjøre minituktuk til barnehagen og jobben. Pappa måtte kjørt den bittelille tuktuken til jobben, så kunne jeg kjørt til barnehagen.

Men det hadde vært farlig også. Vi kunne blitt most av biler, kjempetuktuker og ballen nede på treningsrommet. Kanskje hadde vi aldri kommet oss hjem. 

Denne historien, forfattet av Simen, diktert til mor + medfølgende illustrasjon var en av småen sine bursdagsgaver til Jo.

Jo 35, hurra!

Fem sammenmonterte stykker brownie fra Fabindia var kanskje ikke den lekreste, men helt klart beste bursdagskaka festkomiteen kunne oppdrive. Uten stekeovn er hjemmebakt utelukket, og lokale bursdagskaker er uspiselige, for å si det rett ut (veldig mye smørkrem lagd av smør som for oss smaker harskt).

Grattis med dagen, kjære Jo/pappa! Dagen begynte med opptog med kake, tegninger og gave. Litt amputert dog. To tredjedeler av opptoget var omtrent så pigge som dette:

Begge unga er sylte forkjøla med feber (sjelden for dem). Simen fikk falsk krupp på kjøpet i natt og er skikkelig pjusk i dag. Men mer enn drøye to måneder med HELT friske barn kan man vel ikke be om.

Hvis vi er superheldige, kommer de seg såpass i løpet av dagen at vi kan gjennomføre plan om wining & dining ifm med 35-årsdag. Vi har nemlig hatt så usannsynlig flaks at det har flyttet en norsk tiendeklassing inn i bygningen, og dette individet, som trolig er den eneste i hele byen bortsett fra oss som kan kommunisere uproblematisk med våre barn, har sagt seg mer enn villig til å være barnevakt. :) Ja ja. Blir det ikke i kveld, så kommer det nye muligheter.

Diwaliparty i gården

Et utvalg diwalipyntede småtasser fra blokka. Som jeg for øvrig tipper har byens suverent høyeste forekomst av blonde barn (selv om dette bildet ikke på noen måte er representativt).

Typisk diwalidekorasjon av blomsterblader. Glemte helt å ta bilde etter at lysene var tent, men fint var det.

Diwaligodis. Foran til venstre bidraget fra Størset Førde, som ikke hadde ambisjoner om å bevise diwalikompetanse. Grønn boks inneholder den skandinaviske spesialiteten vingummi og Ahlgrens biler, og ble tømt på et blunk, faktisk.

Simen og Erle lader opp til kveldens "moro" for unga: tegnekonkurranse.

Ikke alle tok konkurransen like seriøst. Men det var ikke snakk om å leke butikk nei. Når de sier tegnekonkurranse, så mener de det bokstavelig. Simen ble heldigvis så fremmedgjort at han faktisk ikke helt fikk med seg juryens detaljerte begrunnelse, upeking av vinnere i tre ulike aldersklasser og premieutdeling før det hele var avsluttet og trøstepremiene ble levert ut med overbærende smil. Min norske jantesosialdemokratiske mage derimot, hadde en hard tørn.

Kveldens egentlige høydepunkt: fyrverkerianarki. Hauger av stjerneskudd og lysfontener og en sak som spant rundt og kastet gnister lagt ut til bruk for alle som ville.  

Lite tydet på at gutta hadde forlest seg på råd rundt fyrkverkeri og sikkerhet.

Men moro var det. :)