Sorrysorrysorry

Det eneste som er døllere enn uoppdaterte blogger er vel blogger som bare blir oppdatert med beklagelser for manglende oppdateringer. Sånn som min. Nå overvant den dårlige samvittigheten latskapen som overmanner denne dama når ungene er i seng hver kveld. Så: Beklager veldig tre ukers totaltaushet.

Til de jeg måtte ha igjen av lesere kan jeg melde at alt er fint her. Ungene og jeg runder snart vår andre uke som alenemorfamilie og det går forbausende greit. Mye fordi nannyen, Neelam, er utrolig flink. Hun balanserer bestemthet med slækk ganske perfekt (i motsetning til mange andre indiske voksne, som jeg iblant synes finner seg i de utroligste sprell fra barna mine, samtidig som de er kompromissløse på de som for meg er rene bagateller). Jeg får jobbet masse, og vi har det ganske gøy innimellom også. Noen fotofragmenter (facebookvenner må unnskylde enkelte repriser):

Foreløpig eneste bilde av nanny Neelam. Hun er altså 21 år, historiestudent og gir såkalt tuition, privattimer som nesten alle indiske skolebarn får etter skoletid, når hun ikke er hos oss. 

Vinterkulde. Temperaturen dropper noen morgener faktisk under 20 grader. Så alle barn har tjukk genser og gjerne ørevarmere på skoleveien.Våre ville følge strømmen, men gikk relativt raskt tilbake til bare uniform selv på de "kaldeste" dagene. Men det merkes at det er vinter, ja. AC-en er avslått hele døgnet og de permanente svetteperlene på overleppa fra oktober er ikke å se lenger. Veldig behagelig er det. 

Indisk familieselskap. Mandag var vi æresgjester i en 38-årsdag, og unga fikk en god del mer oppmerksomhet enn bursdagsbarnet. Simen ble litt overveldet og trakk seg litt inn i skilpaddeskallet aka mors iPhone, mens Erle umiddelbart ble høy på stemningen og ga seg til å herje dansegulvet. Veldig gøy. De kan lage fest, det skal de ha, inderne.  

"Ta et bilde av oss nå, mamma!"

Denne uka var det Talent Competion på Wonderkids, der barna kunne opptre med sang, dans eller skuespill. Erle meldte seg på med egen koreografi, sterkt inspirert av Barfi-dansen hun har lært på klubben, presentert her i høst. (Sommefuglkostymet fikk hun i bestikkelse for å bli med forskermor på feltbesøk og sitte stille på 10 kvm og i hvert fall prøve å være veloppdragen i to timer. Lite visste vi at vi kom til å få så rask bruk for det). Erle var dødsfornøyd og rapporterte at alle syntes både kostymet og dansen hennes var kjempefine, så da må vel talentkonkurransen sies å være en suksess for hennes del. Simen ba pent om å få slippe å konkurrere i talent, og jeg gjorde meg ikke vanskelig der.

Enda mer party. I dag fikk Erle en spontan invitasjon til femårsdagen til Freya, hennes absolutte favoritt blant klassekameratene. Trolig et foreløpig høydepunkt i Veslas indiaopphold. Eneste minus for at hun ikke fikk se at Freya pakket opp Askepott-dokka hun hadde kjøpt til henne. Indisk gaveoppakning foregår nemlig etter at gjestene har gått, et konsept Erle har særdeles lite forståelse for. På den andre siden, indiske gavekonvensjoner innebærer også at barnebursdagsgjester får med seg sin egen pakke på vei ut. Det hadde verken Simen (som også fikk enda han ikke en gang var gjest) eller Erle noe imot.

Ps. Skolen fortsetter å kreve mye på kostymefronten, bare i løpet av de neste ti dagene må jeg skvise inn fire turer tur-retur til dresswala, kostymeutleierene, som vi på ett tidspunkt skjønte var løsningen på alle våre kvaler. Men en tredjeplass i sjødyrkonkurransen har vekket apetitten på flere palleplasseringer, så da får vi heller ofre litt feltarbeid. 

Liten verden

Uff, for en dårlig blogger jeg er for tida. Har til gjengjeld vært ganske flink både forsker og vertinne for Bestefar-og Elin-besøk fra Norge. Grundig rapport fra det siste kommer når jeg finner USB-kabelen til kamera. Dagens er bare en kort liten bekreftelse på at verden fortsatt er et lite sted. Før jul fikk vi mail fra Simens musikklærer på Lakkegata som fortalte at hun skulle besøke sin sønn i Mumbai i juleferien, kanskje vi hadde tid og lyst til å treffe henne? Sønnen viste seg å være en gammel skolekamerat av meg, som jeg riktignok ikke har sett på snart 20 år. Så i dag har småen og jeg vært på togtur til Fort, spist prima lunsj og drukket te i leiligheten til Jørund og levert forsinket julegave til klasse 2B.

I bakgrunnen Victoria Terminus, som egentlig er omdøpt til Chhatrapati Shivaji Terminus, men det er det ingen som bryr seg om. Verdens største togstasjon målt i antall passasjerer i døgnet (ca to millioner).

Ellers: Alt vel. Juleferie for ungene og Jo og delvis for meg er snart over. Jo reiser hjem om en drøy uke, ungene og jeg blir i fem uker etter det. Så nå trenger vi nanny. Vi hadde fire stykker på intervju i helga, ingen av dem var helt perfekte. Det vil si: Hun som var perfekt hadde en annen jobb i tillegg og måtte gå tidlig, så nå har jeg tilbudt å kjøpe henne fri fra den andre jobben i seks uker. Ordner seg gjør det uansett.    

Sjødyrdag

Fancy Dress Competion (det indiske svaret på barnekarneval) på Wonderkids i dag: Tårnfrid har skaffet ett litt for stort og ett litt for lite fiskekostyme. Familien blir neppe premiert denne gangen heller, men teamet har likevel trua på en bra dag.

 

Kos i Goa

Det er stille herfra, travelt på feltarbeid og Jo og ungene er i Goa med farmor, Hanne og Emrik. Goa fortjener dog en kjapp fotorapport. :)

Død drittsekk lammer Mumbai

Over natta var Thackeray på svære minneplakater overalt i vår bydel. 

I går ettermiddag stengte Mumbai. Praktisk talt alle kjøpesentre, butikker og restauranter stengte i løpet av en halvtime. 200.000 rickshawer og 60.000 taxier ble parkert og størsteparten av togene ble innstilt. Nærmere 20 millioner innbyggere ble bedt om å komme seg hjem og bli der inntil videre.

Årsaken er at Bal Thackeray, grunnleggeren av den høyreekstreme, hindusjåvinistiske organisajonen Shiv Sena, døde etter et lengre sykeleie, 86 år gammel. Thackeray blir i nekrologene omtalt som Mumbais egentlige hersker, og han blir ofte nevnt i forbindelse med voldelige opptøyer på 90-tallet, der hindusjåvinister gikk til angrep på og drepte muslimer.

Alle søndagsavisene har fylt opp med bildekavalkader og intervjuer med folk som hyller mannen, som opprinnelig var serietegner, og som ikke bare mislikte muslimer, men alle av annen herkomst enn marathi (fra Maharashtra, delstaten Mumbai ligger i). Anslagsvis to millioner mennesker fulgte båren hans gjennom byen.

Hele affæren får meg til å skjønne at jeg ikke har grep om indisk politikk og samfunn i det hele tatt. Ikke en gang Nausheen, assistenten min, som er muslim, vil si noe stygt om han nå som han er død (eller noe, hun ble ganske ubekvem da jeg påpekte at hun ikke trengte å være så diplomatisk for min skyld).

Størset Førde vansmektet først innendørs i hele formiddagen, før Førde fikk nok og planla utflukt. Ringte vårt favoritt femstjerners hotell for å høre om søndagsbrunchen deres var på (egentlig er vi mest interessert i det utrolig deilige bassenget deres). Det var den. Men sikkerhetsvakta advarte oss på vei ut og fikk rett: Det var INGEN transportmidler tilgjengelige. Ikke én eneste taxisjåfør tok sjansen på å kjøre noen overprisede turer. Det er høyst uklart for meg om årsaken til at en millionby lar seg lamme på denne måten er et uttrykk for siste respekt, eller om folk flest rett og slett er livredde Thackeray har ligget alvorlig syk siden onsdag, og vi har siden det blitt advart mot å reise ned i strøkene der Shiv Sena har sine hovedkvarterer og sitt hovedfeste. Når jeg spør hvorfor, får jeg ikke svar. Det er visst en sånn ting som alle bare skjønner. 

Lillesøster på legevakta

På vei til røntgen.

Facebookvenner vil allerede ha fått med seg at familien har hatt sitt første besøk på indisk Emergency Room. Søndag ettermiddag var ungene i det altfor fulle hoppeslottet i Rcity Mall (Mumbais største kjøpesenter, for øvrig, vi har vært der pinlig mye). Derfra kom Erle med en arm hun hadde vondt i og som hun nektet å bruke eller la noen røre. Da armen hang like slapt på jenta mandag morgen, dro vi avsted til Hiranandani hospital (sykehuset der alle surrogatbabyer i Mumbai blir født, og kjent som byens beste). Som dobbelt legebarn har jeg jo lært at det er bedre å plage doktoren en gang for lite enn en gang for mye, så jeg unnskyldte oss fra det øyeblikket jeg kom inn døra på Akutten. Men det ble snart klart at denne tankegangen ikke dominerer på indisk privatsykehus. Vi hadde to sykepleiere, en som skrev, en som snakket og en egen portør som trillet Erle til røntgten og bar papirene våre. Hele tre leger tok seg tid til å undersøke. (Vesla var ikke overbegeistret over all denne oppmerksomheten, men satte i hvert fall pris på at alle sammen sørget for å fortelle henne hvor utrolig søt hun var).

Røntgen tatt, venter på legens vurdering.

Jeg måtte protestere aktivt mot både neddoping under røntgen og MR da røntgenbildene ikke var 100 prosent klare, og er glad jeg tok kampen, siden lege nummer tre i stillhet konstaterte "pulled elbow" og smatt albuen på plass mens vi trodde han undersøkte den. Det var ikke godt, og både Erle og jeg rakk å bli sinte på slemmedoktoren, før vi ble utrolig imponert. Vips, var hun fin igjen. Og så blid og lettet som jeg aldri har sett henne før. Vi feiret med mangojuice og premie - for at det tross alt ikke ble nødvendig å dope henne ned - ble valgt i nærmeste lekebutikk.

 

Ps. Tilstår at jeg bekymret meg litt for privatsykehusregningen underveis, men trøstet meg med at Jo heldigvis hadde husket å utvide reiseforsikringen. Til jeg så regningen: Totalt 1200 rupi (drøye 120 kroner).

Ikke så happy Diwali

Fine i tøyet, da.

Ny festival på trappene, i dag inviterte Wonderkids på Diwali-party. Ungene var elleville på forhånd, og hadde (mer eller mindre uttalte) forventninger om pølser, brus og tøys og tull med klassekamerater. Vet ikke hva jeg egentlig hadde forestilt meg, men jeg så i hvert fall fram til å kanskje bli litt kjent med de andre foreldrene, som vi til daglig ikke ser noe til i det hele tatt, siden alle leverer ved porten og går, og våre barn blir hentet en time seinere enn de andre på grunn av den tidligere omtalte privatundervisningen.

Ingen av oss fikk forventningene innfridd (unntatt Jo, som vel forventet en viss klamhet), og vi burde selvfølgelig visst bedre enn å tro at dette opplegget skulle ha noe som helst til felles med norske barnehage/skole-tilstelninger. Ingen mingling, ikke noe småprat, ikke noe barnelek og -latter. Foruten dans, liker inderne konkurranse og selskapsleker på fest. Og siden festen var for foreldrene, skulle barna bare sitte på stoler mens de voksne danset pardans, konkurrerte og "lekte". Alle som kjenner våre barn kan jo forestille seg hvor begeistret de var over det konseptet. Helt uten ironisk distanse ble det også delt ut premier for blant annet "beste danser og "høyeste hæler".

Team Størset Førde gikk premieløst ut av alle konkurransene og parkerte oss selv litt i utkanten av festen, på flukt fra den penetrerende høye musikken og den steikende sola. Mens vi tittet på voksne mennesker som i fullt alvor gikk inn for å vinne de dummeste konkurranser med småunger som tilskuere. Etter å ha oppfordret resten av familien til å smile og huske på at ting er veldig annerledes i India i 1,5 time sprakk det for Pollyanna-mor. Ingen protesterte da jeg utbrøt at jeg ikke orket ett minutt til med dette patetiske opplegget. Heldigvis så vi nok i det minste glade ut da vi vinket hadet.

Selv med hjelp fra ungene og bare to konkurrenter klarte Jo ikke å hevde seg i denne litt udda hybriden mellom tegnekonkurranse og Kims lek. 

Én konkurranse fikk ungene være med på: Mummify-your-kid-contest. Simens konkurranseinstinkt ble vekket, så han samarbeidet hundre prosent. Gråtende og flyktende barn ble imidlertid også observert. Det la ingen demper på iveren til de aktuelle foreldrene. Det var jo småsjokolader å vinne, må vite. 

Sånn ja, barn. Sitt på stolene deres mens de voksne leker.

Det aller ynkeligste bidraget fra Størset Førde sto mor for. Diwali er høysesong for Rangoli, en slags dekorkunst der man lager mønstre med farget pulver og gjerne blomsterblader. Rangoli-konkurransen var eksklusivt for mødrene. Jeg så vantroen i blikket til tilskuerne da mitt produkt etterhvert materialiserte seg. Jeg tror ingen hadde kunnet forestille seg at en voksen kvinne kunne lage noe så stygt og dumt.