Livstegn

Det er stille herfra, det er fordi vi er så busy med mormor og per-besøk (eller my parents som de heter her. Skilsmisseratene er så lave her at ingen går med på at en mann som er gift med min mor er noe annet enn min far). Nå reiser vi straks til Cochin, Keralas største by, for helga. Noen bilder fra uka som har gått så lenge:

Rusletur i Kovalam.

Klatremus i Kovalam.

Solnedgangen sett fra German Bakery i Kovalam.

Lett solbrent gjensynslykke på German Bakery.

Prim. Lykke.

Mormor har fått seg en seriøs utfordrer.

Kryddermarkedet ved East Fort, også i solnedgang.

Tempel ved East Fort.

Se en batman til! Moro (og ikke så moro) med fauna

Foran blokka og utenfor vår ene veranda står to uidentifisert frukttrær (oransje klasefrukt som både Simen og jeg har trodd var blomster). Det må være modningstid for frukten, for nå i ettermiddag oppdaget vi plutselig at trærne har blitt hang out for massevis av sånne som dette:

Fruktflaggermus, eller flyvehunder som de visstnok heter på norsk. De er kjempestore, de største sikkert en meters vingespenn, og har nusselige små rødpelsede hoder med snute og schvære øyne. De bruker ikke ultralyd som mikroflaggermus, som er det vi har i Norge. Og skyr heller ikke lys. Tvert imot. De begynte å flakse rundt solsteika i 17-tida, så Simen og jeg fikk en drøy times show før sola var endelig nede. Utrolig kult!

Ellers er kjøkkenet vårt en pågående parade for entomologer, klamt og hett som det er trekkes kryp av alle slag ditover. Foreløpig har vi registrert firfisle (iiik, på kjøkkenbenken, hvordan kom den seg opp til 15 etasje?) kakkerlakk, mygg, fluer, edderkopper og sikkert 15 forskjellige maurtyper. Legg til vepsebol på verandaen.

Maur er dog den eneste virkelige plagen. Ikke før jeg har utryddet den ene arten fra kjøkkenskap, benk, gulv og vegger, så har vi en ny invasjon fra en fjern fetter. Siste var ufyselige flyvemaur, som ligger og dør av seg selv i alle kriker og kroker (selvmordspakt?). Inntil noen sølte en liten klatt havregrøt på kjøkkenbenken i går morges. Da jeg kom tilbake på kjøkkenet etter 45 minutter, ble jeg møtt av et nytt bekjentskap, rødmauren. Fra et bittelite hull i veggen kom de, hundrevis av dem, i en jevn strøm for å være med på denne festen:

En annen gang skulle jeg til å skjære meg en brødskive da jeg oppdaget at brødet allerede var halvspist av rundt 500 småmaur, som yrte inn og ut av de små korridorene de hadde laget. En nærmere sjekk i kjøkkenskapet utløste innkjøp av tette bokser til alt som skal oppbevares (sparer dere for detaljene). Og nå kom Jo og fortalte at flytting av søppelpose fra søppelbøtte på gulvet til henging på dørhåndtaket heller ikke hindrer regjerende maurart i å sende arbeiderne sine på tokt. To filer med maur langs døra, en inn i posen og en ut med det de finner av ymse matrester. Urk. Ikke så kult.

Bortsett fra det har vi nedtelling til Mormor og Per kommer på besøk. Bare to dager igjen nå! Forrige helgs backwaterstur var også veldig, veldig fin. (Rapport har uteblitt fordi jeg presterte å glemme alle kameraer hjemme.) Været er tilbake til stabilt varmt og solrikt, med en og annen skur, og dagene bare flyr. Nesten litt for fort.

Ikke før vi hadde fått litt hverdag på plass etter regnmaratonen, så erklæres en ny spontan "holiday" for barnehagene. Pussig fenomen. Denne gangen er anledningen en markering som forbyr hinduer å røre bøker. Skjønner jo at det kan være en utfordring for skolevesenet.

Men fire hverdager har gitt meg åpning for et par møter, masse lesing og ikke minst for opptreden på det ultimate expatkonseptet: Ladies Lunch på Muthoot Plaza, et firestjerners hotell i sentrum. Mieke inviterte meg med på dette allerede ved første tilfeldige møte i zoo, før vi hadde flyttet inn her. Innrømmer glatt at jeg stilte med adskillige fordommer mot konseptet "expat-fruer med mye fritid kommer sammen". Men tror egentlig det bare var meg som var ren medbrakt husmor der, gitt. En fransk Commedia dell'arte-skuespiller, en argentinsk avhopper fra bistandsbransjen ( i sari), et par europeere gift med lokale menn og en hel del indiske damer fra andre delstater. Sistnevnte (som jeg også var på fest med i helga) forteller at de også føler seg litt som fremmede i Kerala. Delvis handler det om at de kommer fra metropoler som Mumbai og New Dehli til ganske provinsielle og kulturelt konservative Trivandrum. Men jeg har også begynt å forstå at India er veldig mye mindre av ett land enn jeg har forestilt meg. Mine nye indiske venninner må for eksempel også kommunisere med lokalbefolkningen på engelsk. Og barna deres synes den lokale maten er like uspiselig som mine synes, he he.   

Når det gjelder hverdagen ellers, så faller ting fint på plass. Jo jobber masse, disse to ukene er han ansvarlig for en workshop på prosjektet han jobber på, med masse internasjonale gjester og alt det drar med seg.
Simens overgang til ny barnehage har gått helt utrolig smertefritt. Han virker fornøyd og komfortabel med det hele, og lærerne sier han er veldig stille (naturlig nok), men at han ser ut til å trives. Selv om han blånekter for det selv, er det lett å merke at han nå har begynt å forstå en del engelsk. Han er helt uvillig til å prøve å snakke, han venter han antakelig til han har litt mer kontroll. Som han pleier.
Erle, eller "Joanna", som hun stort sett heter her, går rundt og synger "Aeroplane, aeroplane up in the sky", og spør stadig vekk hva ting heter på engelsk. Barnehagen er visst bare gøy, hun har nesten ikke tid til å si hadet når hun blir levert. Og er blid og fornøyd når hun blir hentet. Hva som skjer imellom der er litt uklart. Selv rapporterer hun bare om matpakkespising, som er det store høydepunktet (den indiske matboksen har en liten boks inne i hovedboksen. I den får hun sine nye favoritt cashewnøtter, og dermed er dagen gjort). Og om at de synger sanger. Kommunikasjonsrutinene til barnehagepersonalet holder ikke helt norsk kommunal standard, kan man si. Foreldre har ikke lov til å gå lenger enn til trappa, altså ikke inn i lokalet, og vi skal heller ikke stille spørsmål til assistentene, som er de som tar imot og overleverer barna. Så hvis jeg vil vite noe, må jeg eksplisitt tilkalle en lærer. Etter å ha gjort det et par ganger og følt meg som en overbeskyttende kontrollfrik, har jeg gone native og slått meg til ro med at hun sikkert har det fint hvis jeg ikke hører noe annet.

Nå skal vi ut og prøve å skaffe cash til husleia, så skal vi på tur. Denne gangen har familien egla seg innpå social event på Jo sin workshop. Først skal vi overnatte (på en annen beachresort enn vanlig) i Kovalam, så blir det et døgn på husbåt på backwaters, Keralas turistattraksjon nummer en. 

Kule kolleger

Har hatt veldig interessant og inspirerende møte med Sahki - Women´s Resource Centre. Utrolig proffe folk, som gjør viktig arbeid, blant annet med vold mot kvinner, som er et minst like stort problem her i Kerala som ellers i India (tross mer likestilling på mange områder). De driver også med såkalt capacity building av kvinnelige lokalpolitikere. Kvoteringslovgiving gjør nemlig at veldig mange kvinner med lite utdanning og minimalt med relevant erfaring, blir valgt inn i politiske organer. For å bidra til at de får mest mulig ut av jobben, driver Sahki med "bøllekurs". Ellers jobber de tett på myndighetene med gender budgetting og annen lobbyvirksomhet.

I tillegg har de et imponerende bibliotek, med bøker jeg ikke har funnet verken på Amazon eller på Modern Book Store, den suverent beste bokhandelen her i byen. Har fått meg lånekort. :)

Kovalamsøndag

Siden det ikke finnes en eneste gate det er koselig å rusle i, og heller ingen torg eller åpne plasser her i Trivandrum, er det skikkelig deilig å henge på strandpromenaden i Kovalam. Og drikke kaffe og spise pannekaker på German Bakery, med utsikt rett ut i evigheten. Erle og Simen fikk hver sin tromme, og Simen kjøpte TinTin t-skjorte til Jo og ametystring til meg, i stil med øredobbene jeg kjøpte selv (det hører med til historien at Simen hver gang vi har vært i Kovalam har tigget meg om å kjøpe meg noen smykker og "gjøre han stolt". Ingen er gladere enn han for at jeg - som vanlig - sakte men sikkert tilpasser min smak det lokale, stadig mer glitter og stas). I dag kom vi oss til og med opp i fyret.

Utsikt fra toppen:

Vi avrundet med ølinnkjøp, et mer komplisert ærend her enn hjemme, får man si. Alkohol selges (med noen få unntak) bare på egne statlige (forbausende lurvete) utsalg, kalt Foreign Liquor Shop. Eller Foriegn om du vil.

Party!

Og akkurat da brakkesyken min var på vei over i en ny, mer alvorlig fase i går kveld, kom nabo Mieke på døra og inviterte meg på fest. Så jeg la fra meg Guden for små ting, tørket tårene (framkalt av boka, ikke brakkesyken, så ille var det ikke), smurte på litt leppestift og dro avgårde for å trekke opp gjennomsnittsalderen på en unik happening i Trivandrum; DJ-party (som heter lokalt). Sponset av Bacardi.

Stor stas. Ble til og med nachspiel på meg!

Sånn rent bortsett fra at jeg satte oppriktig pris på moroa, var det veldig interessant å se hvordan keralaungdommer oppførte seg i skjul av discolamper og tecnomusikk på et femstjerners hotell (faktisk). Her var det både drikking og kjæresterier, noe jeg ikke har sett andre steder (så langt). For en gangs skyld var jeg heller ikke den minst tildekkede personen til stede.

Og så har det sluttet å regne. Så nå skal vi til Kovalam og rusle på stranda. :)

Regntid! III

Stille herfra. Det er fordi det knapt er annet å fortelle enn at det fortsatt regner i ufattelige mengder. Små pauser innimellom, men å gå ut føles som sjansespill. Du kan når som helst bli fanget i et skybrudd. Så vi er mest inne og sjekker værmelding på nett og titter på vannet som drypper fra taket. Føles nesten som å være med i en Marquez-roman.

Ute fra den videre verden meldes det om flomskader i lavtliggende områder, flere døde og folk som har mistet hjemmene sine. Men det hele er visst ganske normalt. For to år siden regnet det enda mer i oktober, visstnok.

Kommer tilbake når det skjer noe. :)

Regntid! II

Og det fortsetter å bøtte ned. I dag er nesten alle skoler i byen stengt på grunn av regnet (bortsett fra Simen sin, til hans store skuffelse…). Og vi våknet opp til niks strøm. Viser seg at det lekker i store mengder fra taket og ned på sikringsskapet vårt. Pluss et par andre steder i leiligheten.

Så formiddagen har gått med til å åpne døra for ubegripelige antall mannfolk som kom for å ta en titt på lekkasjen. På det meste telte jeg ni personer i ring rundt sikringsskapet. Av dem kunne jeg identifisere landlorden, vaktmesteren, en spesielt vennlig og nysgjerrig nabo og etterhvert elektrikeren, som kom sist. Hvem resten var, har jeg rett og slett ingen anelse om. Alle så imidlertid ut til å ha en mening om problemet, praten gikk livlig (på malayalam, ingen forventet at jeg skulle ha noe å bidra med).

Jeg har selvsagt spinkelt grunnlag for å trekke konklusjoner, men dette ser ut til å være ganske typisk. Indere foretrekker å være mange. De var fem her for å sjekke forrige lekkasje, som var mer bagatellmessig. Bortsett fra rickshawsjåfører, har jeg knapt sett noen som jobber alene. Det kommer ikke en rørlegger, det kommer to (minst) I butikkene er det som oftest flere ansatte enn kunder. Akkurat det henger selvsagt sammen med at arbeidskraften er billig og arbeidsledigheten stor, som jeg har vært inne på før. Men jeg tør å slå fast at "klare selv" ikke er en spesielt betydningsfull kulturell verdi heller.

Har forresten registrert at flere av dere har problemer med å få lagt inn kommentarer. jeg jobber med saken, men har ennå ikke identifisert problemet. Får vel hente inn forsterkninger, ;)

Regntid!

Ok, jeg trekker tilbake den eplekjekke kommentaren fra noen dager siden om at monsunregnet ikke er noen big deal. Dette er faktisk ganske crazy!

I dag morges trommet det så sinnssykt på taket at Jo og jeg ikke hørte hverandre da vi diskuterte hvordan i all verden vi skulle få transportert gjengen til jobb og respektive barnehager uten å komme fram søkkvåte. For det var ikke en gang snakk om å rusle som vanlig med Erle de 300 metrene til play school. Eller å gå ut på gata og stå der og vente på en tuktuk. Løsningen ble å sende meg med paraply ut i den grumsete bekken som til vanlig er gata Jawahar Nagar på jakt etter kjøretøy. Jeg kom tilbake våt og sølete, men fikk da tak i en tuktuk pakket inn i presenning.

Veiene og gatene er delvis oversvømmet, og mer enn noensinne sliter jeg i trafikken. Til vanlig holder jeg meg jo så langt ut mot grøftekanten som mulig. Der er det klin umulig å ferdes nå, så jeg har ikke annet valg enn å farte rundt ute i veien sammen med lokalbefolkningen. Men også i trafikken kommer keralafolkets overstrømmende hjelpsomhet meg til gode. Tross forsøk på å se ut som om jeg bare har god tid, skjer det daglig at folk forbarmer seg over meg og følger meg over veien når jeg har stått noen minutter uten å se en eneste mulighet for å krysse. I formiddag stoppet en dirigerende konstabel trafikken i hovedveien Mahatma Gandhi Road for å få meg over. Det var kanskje litt i overkant.

Andre barnehageboller - del to

Lower kindergarten på Chempaka viste seg å være noe ganske annet enn vi hadde blitt forespeilet. Vi var forberedt på mye klasseromsundervisning og mindre frilek enn Simen er vant til fra hjemme. Men vi ble forsikret om at de gikk ut på lekeplassen 3 x 20 minutter hver dag, og at de sørget for en variert dag med forskjellige aktiviteter, tilpasset 3-4-åringer. Simen kunne imidlertid fortelle at barna bare fikk reise seg fra pulten for å gå på do og for å hente matpakka si, begge deler to ganger i løpet av en sekstimersdag. Og at han ikke hadde vært på lekeplassen en eneste gang på to uker. "Det går ok, da. Jeg sitter bare og tenker på Star Wars og Kung Fu Panda og venter på deg", betrodde småen meg.

Men det var jo ikke meningen at Simen skulle kjede seg tappert gjennom månedene i India. Vitsen med å sende han i barnehage var jo at han skulle få venner, og det ble ganske tydelig at Chempaka ikke var stedet for det. Uten språk og uten lek er det jo ikke lett for et barn å sosialisere.

Så nå har vi flyttet han til Rainbows Montessori House of Children, der de nederlandske nabobarna går. Mieke foreslo denne for meg allerede første gangen vi møttes, men siden vi trodde den lå tre kilometer i motsatt retning av der Jo jobber, syntes vi Chempaka var mer praktisk. Nå viser det seg at vi hadde misforstått, den ligger i sentrum rett ved kontoret til Jo. Så da innebærer ikke barnehagebyttet enda mindre disponibel tid for meg, siden Jo kan bringe.

Men hadde vi visst hvor stor forskjellen er, hadde vi nok valgt Rainbows med en gang uansett. De lærer tall og bokstaver via klasseromsundervisning fra 3,5 her også, men opplegget ligner mer på norsk førsteklasse + SFO, det vil si at de blir flyttet til et frilekområde (med LEKER, wow!) fra 1300 og utover. De leker også masse innimellom pultsittingen, og barna får gå til naborommet og leke når de er ferdige med oppgaver. Rektor kunne til og med fortelle meg at de tok hensyn til at vestlige barn trenger mer frihet og lek enn indiske (!). Simen går i klasse med både Sam og Jade, som begge sørget for en super første dag, der medfølgende mor var nesten overflødig.


Barbiedokker er visst barnehageleker gode som noen... Men best likte Simen det lille huset der man kunne ta en liten time out og stikke hodet ut når det passet.

Puster litt lettet ut, og krysser fingrene for at småens entusiasme holder seg.

(Erle sin play school på Chempaka fungerer mye bedre. Så hun blir hvor hun er.)

"India light" - Kerala og Trivandrum

Kovalam beach, noe av det første vi så av India. I helgene fylles stranda opp av lokalbefolkning på utflukt. De eneste som har badetøy er turister, inderne bader med klærne på.

Etter fire uker er det litt rart å tenke på hvor overveldende og fremmed jeg syntes India var ved første møte. Følelsen av kultursjokk er umulig å beskrive uten å ty til Shantaram*-aktige klisjeer, de som alle bruker om India: Så mye av alt, så mye lukt, så mye lyd, så mye folk, overalt. Så mye vakkert, så mye stygt, så mye merkelig.

Annet enn lett kutltursjokk var vel ikke å forvente. Jeg er egentlig mer overrasket over hvor fort det har gått over. Vi søkte jo et slags ly på strandresorten i Kovalam, og gjorde oss kjent med Trivandrum i små porsjoner. Og noen dager etter at vi flyttet inn i leiligheten i Jawahar Nagar, var sjokket helt på retur. Nå, etter fire uker, føler jeg meg faktisk hjemme her.

Delvis handler det om hvor hjertelig og inkluderende vi blir mottatt, både av de vi har blitt kjent med og de som er mer tilfeldig innom tilværelsen. Bare vennlige smil og hjelpsomhet fra alle (når det innimellom blir litt mye av det, minner jeg meg selv om hvor mye verre det motsatte hadde vært. Og at det ikke er påtrengende elskverdighet som møter storparten av utlendinger som kommer til mitt land). Jeg er allerede på hils på flere individer i Jawahar Nagar enn i Heimdalsgata, tror jeg. ;)

Men at det føles så lett å være her, har også å gjøre med at det faktisk er det. Fordi vi har råd til å omgi oss med komfort og lettvinthet, men også fordi Kerala har mye mindre til felles med India-sterotypien enn førsteinntrykket ga meg følelsen av.

Staten blir oft referert till som Indias met vellykkede, og som kroneksempelet på "keralafenomenet" - det vil si high human development/low economic development. Tross fattigdom er det oppimot hundre present alfabetisering blant både kvinner og men, og det er mindre av den ekstreme fattigdommen man finner i resten av India. Basisvarer som ris og mel er subsidiert, og det blir hevdet at ingen sulter i Kerala. Om det er sant eller ikke, er uvisst, men vi har faktisk ikke truffet på en eneste tigger siden vi kom. Etter hva jeg forstår er det sensasjonelt i indisk målestokk. Fødselsratene er ikke mye høyere enn i Norge (lavere blant hinduer og kristne, noe høyere blant muslimer). Infrastrukteren fungerer visstnok bedre her enn andre steder, og det merkes ganske godt. Det var rett og slett ikke kaos det jeg så de første dagene. (Men helt klart en annen form for orden enn det vi er vant til.)

Det regjerende kommunistpartiet (ikke-revolusjonært) fikk makten ved valg 1957 og beholdt den siden, også via valg. Selv om prosessen var mer enn i gang da de overtok, får kommunistpartiet mye av æren for å forvandlet Kerala fra ett av Indias mest rigide og undertrykkende kastesystemer til det mest egalitære og likestilte, også når det kommer til kjønn.

Sånn ellers har vi oppdaget at alle av en eller annen grunn har underdrevet kraftig når det gjelder mengden regn nordøstmonsunen bringer med seg. I helga har vi vært på "hytta" (beachresorten i Kovalam), men dro hjem før lunsj i dag siden det aldri sluttet å bøtte ned. Siden det aldri blir kaldt (oppdaget nettopp at all time-rekord-minimumstemperatur i oktober var 20 grader, ha ha), og det aldri regner hele dagen, er det ikke så farlig. Men håper det gir seg litt før første besøk kommer i slutten av måneden. Har mye utendørsaktiviteter på blokka, nemlig.

* Veldig irriterende og pompøs murstein av en bok om Bombay, som "alle" av en eller annen grunn elsker. (No offense hvis det gjelder noen av mine venner og slektninger. ;))