Liten verden

Uff, for en dårlig blogger jeg er for tida. Har til gjengjeld vært ganske flink både forsker og vertinne for Bestefar-og Elin-besøk fra Norge. Grundig rapport fra det siste kommer når jeg finner USB-kabelen til kamera. Dagens er bare en kort liten bekreftelse på at verden fortsatt er et lite sted. Før jul fikk vi mail fra Simens musikklærer på Lakkegata som fortalte at hun skulle besøke sin sønn i Mumbai i juleferien, kanskje vi hadde tid og lyst til å treffe henne? Sønnen viste seg å være en gammel skolekamerat av meg, som jeg riktignok ikke har sett på snart 20 år. Så i dag har småen og jeg vært på togtur til Fort, spist prima lunsj og drukket te i leiligheten til Jørund og levert forsinket julegave til klasse 2B.

I bakgrunnen Victoria Terminus, som egentlig er omdøpt til Chhatrapati Shivaji Terminus, men det er det ingen som bryr seg om. Verdens største togstasjon målt i antall passasjerer i døgnet (ca to millioner).

Ellers: Alt vel. Juleferie for ungene og Jo og delvis for meg er snart over. Jo reiser hjem om en drøy uke, ungene og jeg blir i fem uker etter det. Så nå trenger vi nanny. Vi hadde fire stykker på intervju i helga, ingen av dem var helt perfekte. Det vil si: Hun som var perfekt hadde en annen jobb i tillegg og måtte gå tidlig, så nå har jeg tilbudt å kjøpe henne fri fra den andre jobben i seks uker. Ordner seg gjør det uansett.    

Sjødyrdag

Fancy Dress Competion (det indiske svaret på barnekarneval) på Wonderkids i dag: Tårnfrid har skaffet ett litt for stort og ett litt for lite fiskekostyme. Familien blir neppe premiert denne gangen heller, men teamet har likevel trua på en bra dag.

 

Kos i Goa

Det er stille herfra, travelt på feltarbeid og Jo og ungene er i Goa med farmor, Hanne og Emrik. Goa fortjener dog en kjapp fotorapport. :)

Død drittsekk lammer Mumbai

Over natta var Thackeray på svære minneplakater overalt i vår bydel. 

I går ettermiddag stengte Mumbai. Praktisk talt alle kjøpesentre, butikker og restauranter stengte i løpet av en halvtime. 200.000 rickshawer og 60.000 taxier ble parkert og størsteparten av togene ble innstilt. Nærmere 20 millioner innbyggere ble bedt om å komme seg hjem og bli der inntil videre.

Årsaken er at Bal Thackeray, grunnleggeren av den høyreekstreme, hindusjåvinistiske organisajonen Shiv Sena, døde etter et lengre sykeleie, 86 år gammel. Thackeray blir i nekrologene omtalt som Mumbais egentlige hersker, og han blir ofte nevnt i forbindelse med voldelige opptøyer på 90-tallet, der hindusjåvinister gikk til angrep på og drepte muslimer.

Alle søndagsavisene har fylt opp med bildekavalkader og intervjuer med folk som hyller mannen, som opprinnelig var serietegner, og som ikke bare mislikte muslimer, men alle av annen herkomst enn marathi (fra Maharashtra, delstaten Mumbai ligger i). Anslagsvis to millioner mennesker fulgte båren hans gjennom byen.

Hele affæren får meg til å skjønne at jeg ikke har grep om indisk politikk og samfunn i det hele tatt. Ikke en gang Nausheen, assistenten min, som er muslim, vil si noe stygt om han nå som han er død (eller noe, hun ble ganske ubekvem da jeg påpekte at hun ikke trengte å være så diplomatisk for min skyld).

Størset Førde vansmektet først innendørs i hele formiddagen, før Førde fikk nok og planla utflukt. Ringte vårt favoritt femstjerners hotell for å høre om søndagsbrunchen deres var på (egentlig er vi mest interessert i det utrolig deilige bassenget deres). Det var den. Men sikkerhetsvakta advarte oss på vei ut og fikk rett: Det var INGEN transportmidler tilgjengelige. Ikke én eneste taxisjåfør tok sjansen på å kjøre noen overprisede turer. Det er høyst uklart for meg om årsaken til at en millionby lar seg lamme på denne måten er et uttrykk for siste respekt, eller om folk flest rett og slett er livredde Thackeray har ligget alvorlig syk siden onsdag, og vi har siden det blitt advart mot å reise ned i strøkene der Shiv Sena har sine hovedkvarterer og sitt hovedfeste. Når jeg spør hvorfor, får jeg ikke svar. Det er visst en sånn ting som alle bare skjønner. 

Lillesøster på legevakta

På vei til røntgen.

Facebookvenner vil allerede ha fått med seg at familien har hatt sitt første besøk på indisk Emergency Room. Søndag ettermiddag var ungene i det altfor fulle hoppeslottet i Rcity Mall (Mumbais største kjøpesenter, for øvrig, vi har vært der pinlig mye). Derfra kom Erle med en arm hun hadde vondt i og som hun nektet å bruke eller la noen røre. Da armen hang like slapt på jenta mandag morgen, dro vi avsted til Hiranandani hospital (sykehuset der alle surrogatbabyer i Mumbai blir født, og kjent som byens beste). Som dobbelt legebarn har jeg jo lært at det er bedre å plage doktoren en gang for lite enn en gang for mye, så jeg unnskyldte oss fra det øyeblikket jeg kom inn døra på Akutten. Men det ble snart klart at denne tankegangen ikke dominerer på indisk privatsykehus. Vi hadde to sykepleiere, en som skrev, en som snakket og en egen portør som trillet Erle til røntgten og bar papirene våre. Hele tre leger tok seg tid til å undersøke. (Vesla var ikke overbegeistret over all denne oppmerksomheten, men satte i hvert fall pris på at alle sammen sørget for å fortelle henne hvor utrolig søt hun var).

Røntgen tatt, venter på legens vurdering.

Jeg måtte protestere aktivt mot både neddoping under røntgen og MR da røntgenbildene ikke var 100 prosent klare, og er glad jeg tok kampen, siden lege nummer tre i stillhet konstaterte "pulled elbow" og smatt albuen på plass mens vi trodde han undersøkte den. Det var ikke godt, og både Erle og jeg rakk å bli sinte på slemmedoktoren, før vi ble utrolig imponert. Vips, var hun fin igjen. Og så blid og lettet som jeg aldri har sett henne før. Vi feiret med mangojuice og premie - for at det tross alt ikke ble nødvendig å dope henne ned - ble valgt i nærmeste lekebutikk.

 

Ps. Tilstår at jeg bekymret meg litt for privatsykehusregningen underveis, men trøstet meg med at Jo heldigvis hadde husket å utvide reiseforsikringen. Til jeg så regningen: Totalt 1200 rupi (drøye 120 kroner).

Ikke så happy Diwali

Fine i tøyet, da.

Ny festival på trappene, i dag inviterte Wonderkids på Diwali-party. Ungene var elleville på forhånd, og hadde (mer eller mindre uttalte) forventninger om pølser, brus og tøys og tull med klassekamerater. Vet ikke hva jeg egentlig hadde forestilt meg, men jeg så i hvert fall fram til å kanskje bli litt kjent med de andre foreldrene, som vi til daglig ikke ser noe til i det hele tatt, siden alle leverer ved porten og går, og våre barn blir hentet en time seinere enn de andre på grunn av den tidligere omtalte privatundervisningen.

Ingen av oss fikk forventningene innfridd (unntatt Jo, som vel forventet en viss klamhet), og vi burde selvfølgelig visst bedre enn å tro at dette opplegget skulle ha noe som helst til felles med norske barnehage/skole-tilstelninger. Ingen mingling, ikke noe småprat, ikke noe barnelek og -latter. Foruten dans, liker inderne konkurranse og selskapsleker på fest. Og siden festen var for foreldrene, skulle barna bare sitte på stoler mens de voksne danset pardans, konkurrerte og "lekte". Alle som kjenner våre barn kan jo forestille seg hvor begeistret de var over det konseptet. Helt uten ironisk distanse ble det også delt ut premier for blant annet "beste danser og "høyeste hæler".

Team Størset Førde gikk premieløst ut av alle konkurransene og parkerte oss selv litt i utkanten av festen, på flukt fra den penetrerende høye musikken og den steikende sola. Mens vi tittet på voksne mennesker som i fullt alvor gikk inn for å vinne de dummeste konkurranser med småunger som tilskuere. Etter å ha oppfordret resten av familien til å smile og huske på at ting er veldig annerledes i India i 1,5 time sprakk det for Pollyanna-mor. Ingen protesterte da jeg utbrøt at jeg ikke orket ett minutt til med dette patetiske opplegget. Heldigvis så vi nok i det minste glade ut da vi vinket hadet.

Selv med hjelp fra ungene og bare to konkurrenter klarte Jo ikke å hevde seg i denne litt udda hybriden mellom tegnekonkurranse og Kims lek. 

Én konkurranse fikk ungene være med på: Mummify-your-kid-contest. Simens konkurranseinstinkt ble vekket, så han samarbeidet hundre prosent. Gråtende og flyktende barn ble imidlertid også observert. Det la ingen demper på iveren til de aktuelle foreldrene. Det var jo småsjokolader å vinne, må vite. 

Sånn ja, barn. Sitt på stolene deres mens de voksne leker.

Det aller ynkeligste bidraget fra Størset Førde sto mor for. Diwali er høysesong for Rangoli, en slags dekorkunst der man lager mønstre med farget pulver og gjerne blomsterblader. Rangoli-konkurransen var eksklusivt for mødrene. Jeg så vantroen i blikket til tilskuerne da mitt produkt etterhvert materialiserte seg. Jeg tror ingen hadde kunnet forestille seg at en voksen kvinne kunne lage noe så stygt og dumt.

Future Bollywood Heroine?

Som jeg har vært inne på før i bloggen, dans har en veldig sentral plass i indisk kultur. Alle jeg har spurt til nå kan danse og liker å danse (jeg spør folk om det siden jeg synes dette er et fascinerende faktum og fordi alle liker å snakke om det og setter pris på spørsmålet). Og gutter som jenter begynner tidlig. Erle er med, to ganger i uka på klubbhuset i Kalpataru. Her følger de etter beste evne lærerens koreografi til en av høstens store Bollywood-hiter "Barfi". (Beklager nok en lang video, er så mye pes å redigere. Og så er de jo så innmari søte. ;))

Søndagspromenade

En av grunnene til at jeg foretrakk Mumbai framfor Delhi for feltarbeid var kystbeliggenheten. Litt ironisk da at vi har slått oss ned 7-8 km inn i landet og nesten aldri drar til sjøen. Men i dag gjorde vi det. Og vi var (selvsagt) ikke alene om det. Jo så folkemengden og la ut på hastig langtur vekk fra all moroa. Jeg har jo en måned lengre botid og er mer integrert, så jeg slepte han tilbake til drageselgere, hennadamer og ivrige fotografer (både profesjonelle som vil ha penger av oss, og amatørene som bare vil ha Erle med på sine egne bilder).

Drageløper.

Jeg lot meg overtale av Erle og betalte faktisk eieren av denne apen for å se dyret danse. Så integrert er jeg blitt, altså. Krevde dog garantier om at stokkene han hadde med ikke skulle brukes til å slå apen med. Monkey kunne baklengs salto, moonwalk og en hel del mer, Erle ga han terningkast seks og ville i motsetning til broren veldig gjerne hilse på. Jeg nekta henne hand shake, men gikk med på å ta dette bildet.

Ps. Speilreflekskameraet har fremdeles ikke fått luftet seg en eneste gang på over to måneder, det er helt spilt ut på sidelinja av iPhone. Og det synes jo på bloggen. Skal skjerpe meg

Helligdag på brakka

Eid og skolefri i dag. Det føles litt som en drittværssøndag i Oslo faktisk. Det er så uutholdelig varmt her om dagen at ingen av oss orker å være noe særlig ute. Det vil si Jo hadde tennistime kl 8, da var det visst fortsatt levelig. Og han og småen klarte å være en time i bassenget rundt kl 10. Nå nettopp prøvde jeg å underholde ungene med en liten handletur i nabolaget, etter 15 minutter var vi alle tre helt desperate etter å komme oss inn til viftene og AC-en igjen. Heldigvis fikk vi kjøpt nye tegnesaker og puslebøker, sånn for å slå ihjel tida fram til Simen sin tennistime og solnedgang.

Utover november skal det visstnok bli bedre, og når vinteren setter inn i desember kan vi forvente temperaturer helt ned i 12-13 grader (om natta, om dagen ligger det fortsatt høyt på 20-tallet, selv midtvinters).

Apropos desember: I dag booket jeg noen dager her i anledning besøk fra Bestefar og Elin 18.-28.12. Det skal bli riktig bra, selv om jeg må innrømme at slik luksus smaker litt bittersøtt i disse dager, der jeg har hyppig omgang med folk som ikke kunne dekket tre dager på luksusresort med hele årslønna si en gang. For et surrogatsvangerskap kunne de dog hatt råd til et par uker...

Men det er likevel absolutt mulig å nyte India, altså. Om en god måned bærer det til Goa for Jo og ungene. Der får de en drøy uke med farmor, Hanne og Emrik. Jeg regner med å få til en tur jeg også, om ikke fullt så lenge.

Mer fest og moro

Ikke før Ganesh-feiringen (Ganpati) var over, er vi i gang med neste hindufestival: Nawratri. Ordet betyr ni netter, og festen pågår altså i ni dager og ni netter, til ære for gudinnen Durgas ni former. Nawratri er like bråkete som Ganpati, men mer moro på StørsetFørde denne gangen. Jeg har allerede vært ute på vift tre av kveldene, Jo og ungene har også fått med seg litt.

Fest i leilighetskomplekset.

Noen er mer skeptiske til fremmedkulturelle skikker enn andre.

Jeg har fått meg en venninne (i forbindelse med jobb) som har tatt på seg jobben med å gjøre meg kjent med alle sider av Nawratri. Jeg er antropolog på feltarbeid to the bone og blir med på alt hun foreslår. Her har vi vært til bønn i tempelet for andre gang.

Durgas/Shakti.

Min venninne har ikke minst tatt ansvar for riktige klær og pønt til store deler av familien, før helga tok hun meg med på shopping. Her er vi klare til å gå på Dandhiya, en slags dansefest, i hennes del av byen, søndag kveld.

Jo er stadig i sivil. Bare tre uker til neste festival, skal se vi har fått på han en kurta pyjama innen det.

Garba, dansen som hører til Nawratri. Det synes ikke så godt på bildet, men to dekorererte pinner står sentral. Man slår disse pinnene sammen og mot dansepartnerens i en spesiell koreografi. Musikken er visstnok religiøs, men høres ut som en hvilken som helst indisk popmusikk for meg, og her kom den altså i live-form fra scenen, framført av noen damer med veldig mye mindre klær enn alle andre på festen. Bortsett fra pinnene og noen spesielle moves var det for det meste Bollywood-dansing på denne festen. Hele mixen av populærkultur og religion, moderne og tradisjonelt er innmari uvant for oss. Men skikkelig moro, det skal de ha.

 

Skulle du sett

Mennene som skulle montere det flatpakka spisebordet kom endelig innom og fikk jobben gjort! Det tok bare knappe to uker, et par-tre brutte avtaler og et jeg-vil-ikke-snakke-om-det antall telefonsamtaler og tekstmeldinger med et latterlig antall mennesker (jeg så meg på ett tidspunkt til og med nødt til involvere pt-en på treningsstudioet, for de av dere som husker kjekkasen som prøvde å selge seg inn ved å påpeke hvor tjukk jeg hadde blitt. Han var ikke til mye hjelp, burde jeg kanskje forutsett).

Men det er altså slutt på å spise på gulvet og jobbe i senga, hurra! Vi har til og med et sofabord. Disse nye møblene er som en materialisering av at lykken har snudd litt, etter to temmelig treige, tullete indiske uker hvor det har føltes som om folk bare har snakket meg etter munnen først og så ignorert meg etterpå. Enhver bagatell - som å få montert et bord - blir en kjempeutfordring, og det jeg er flink til, å ordne opp, organisere, ta grep, kaster overhodet ingen resultater av seg. Det gjør bare MEG frustrert og alle andre i høyden pinlig berørte over min manglende evne til å tøyle nevnte frustrasjon. Det eneste å gjøre er det jeg er dårligst til av alt: Vente og se om det tross alt ordner seg etterhvert. Kan alltids håpe jeg blir bittelitt flinkere i løpet av disse månedene.

Familien har overlevd min frustrerte fase, og finner seg ganske fint til rette. "Mumbai er et utrolig lite stressende sted", sa Jo i går over kingfisheren og den deilige home delivery-middagen til under 40 kr. Og det er egentlig sant, det er rolige, behagelige dager vi har. Ungene har det fint på "skolen" etter alt å dømme. Tror det var veldig, veldig lurt å la dem gå sammen. Lærerne er vennlige og overraskende motiverte til å tilrettelegge for disse merkelige, halvville barna. Lørdag ble jeg innkalt til møte for å diskutere opplæringen deres (Jo er de ikke særlig interesserte i å snakke med, dessverre). Nok en gang får jeg demonstrert hvor pussig mainstream norsk pedagogikk framstår for indiske kindergartenteachers. En ting er at Erle ikke har "studied" som de sier, i det hele tatt. Det er litt rart for dem, og hun ligger jo bak de andre fireåringene, men ikke kritisk. Noe annet er at den lange slampen av en sjuåring ikke kan løkkeskrift, knapt nok små bokstaver, at tallene og bokstavene han skriver er såpass ruskete at de måtte spørre meg om han overhodet har lært noe matte og om han er i stand til å skrive og lese tre bokstavers ord. Jeg prøvde å forklare at gutten kan lese, at han driver med multiplikasjon på eget initiativ og kan legge sammen tosifrede tall i hodet, men det tror jeg læreren avskrev som reint skryt. Hun ba om å få sitte en time ekstra med han hver dag og jobbe med matte og engelsk. Noe vi selvsagt takket ja til, så lenge Simen synes det er ok selv. I verste fall får han øvd seg på å skrive litt penere, med privatundervisning i engelsk på kjøpet. Erle skal også ha en ekstra daglig privattime med sin lærer. Vi synes hun virker veldig fornøyd med opplegget, noe læreren begeistret kunne bekrefte: "She loves everything!"

Måtte det fortsette sånn.

Rickshawtur i postmonsunskur

Sånn var det da vi dro hjem fra shoppingrunden vår i ettermiddag. Snutten er litt lang, men de som holder ut helt til slutt får foruten et innblikk i vår daglige trafikkering også oppleve de oppsiktsvekkende vannmengdene, min festlige rickshaw-walla-vennlige aksent ("next rrrrright, please!") og et glimt av inngangspartiet til blokka i belønning.

Dagens på hjemmeskolen: Reality Tour

Dharavi. Toglinjene til hhv Western line og Central line utgjør grensene mot øst og vest.

På timeplanen i dag hadde vi ekskursjon til Dharavi, ett av Asias største slumområder med mer enn en million innbyggere. Med guide, selvsagt. Det var en veldig interessant opplevelse, i løpet av 2,5 timer fikk vi se både blomstrende business, først og fremst søppelsortering og resirkulering, og ekstremt stusslige bo- og sanitærforhold. En vanlig slumbolig er rundt 10 kvm, og huser som oftest en hel familie. Ifølge guiden vår er det én eneste bolig i hele Dharavi som har toalett inne. Alle andre bruker de rundt 1600 fellesdoene.

Bra å ha opplevd hva slags forhold alle sjåførene, servitørene, hushjelpene og til og med noen av lærerne drar hjem til etter å ha gjort livet behagelig for oss hele dagen. Opptil 60 prosent av Mumbais befolkning bor i slumområder tilsvarende Dharavi. Ungene har jo for lengst fått med seg at det er veldig stor forskjell på fattig og rik i India, fint å lage litt tema av det, og gi oss selv noen nyttige erfaringer til å snakke videre om akkurat det. For meg var det også nyttig i forhold til jobb, omtrent slik bor de aller fleste av kvinnene som rekrutteres som surrogatmødre. Fikk også litt perspektiv på hva slags muligheter surrogatsvangerskapet egentlig gir dem økonomisk. For å kjøpe en 10 kvm bolig med ditto utleiedel i Dharavi må de gjennom to-tre av dem, hvis guidens opplysninger stemmer...

Simen fulgte turen med oppmerksomhet og interesse. Han klarte til og med på oppfordring fra guiden å la være å skjære grimaser og holde seg for nesa da vi gikk gjennom strøket der de garver skinn (og det var virkelig godt gjort, der luktet det ikke fioler, nei!). Erle sleit litt med insektsfobien sin der inne, men var fascinert av det varierte dyrelivet rundt i smugene: katt, hund, geit, høne/hane/kylling og kanin ble observert. Og rotte, men det var det bare mor som så. Selv om det organiseres daglige guidede turer til Dharavi, var hvite barn åpenbart ikke hverdagskost. Simen kan jo bli litt irritabel av all oppmerksomheten han vekker i India, men i dag sa jeg til han at han måtte hilse på folk og ikke bare skule på dem, vi trampet tross alt rundt nesten inne i husene deres. Det var han enig i, så han hilste høflig, om ikke helt utvunget.

Fotografering var ikke særlig velkomment, så fotodokumentasjonen er sparsom. For spesielt interesserte anbefaler jeg denne bildeserien, som viser mye av det samme som vi så.

Starten på en slags hverdag

Lette nerver før "skolestart".

Aller første dag på Wonderkids preschool i henholdsvis Kindergarten 1 (Dolphins) og Kindergarten 2 (Strawberries). Etter å ha rådført oss litt her og der og tatt fram erfaringen fra forrige gang og kjent godt på den, landet vi i sommer på at Simen ikke skulle gå på skole iht aldersgruppe de 4,5 månedene han skal være i Mumbai. Det er for kort tid for en altfor stor overgang. For litt språktrening, sosialisering og ikke minst effektiv arbeidstid for far på hjemmekontoret, skal de gå på Wonderkids, som ligger 400 m fra utgangsdøra, tre timer om dagen begge to. "Tilvenning" i dag med bare en times dag, men slik det tilsynelatende alltid er i det indiske skolesystemet var det ikke snakk om å ha foreldre til stede. Vi fikk følge til klasseromsdøra, derfra måtte de klare seg selv. Kl 10 hentet jeg to blide og entusiastiske barn. Erle hadde skrevet navnet sitt på tavle og fått en stjerne på hånda, og dessuten en sjokolade av læreren sin. Simen, som nok hadde grudd seg litt, var lettet og fornøyd han også. Han synes de andre barna er fryktelig små (og det er de jo, de største er max seks år), men det er jo ikke nødvendigvis noen ulempe i en sånn situasjon. Tilbake på onsdag, i morgen er det Gandhis fødselsdag og ny fridag. Aldri en uke uten en fest i India, vettu.

Storebror lærer lillesøster om alfabetet ved hjelp av Alfabetøya

Litt daglig homeschooling i tillegg er planen, så Simen holder seg noenlunde ajour. Siden feltarbeidet er inne i en litt seig periode, med mest venting på avtaler og respons på henvendelser, tok jeg på meg dagens dont. Klasserommet er et teppe på gulvet på stua. Leiligheten er på stell nå, det eneste som mangler er at det kommer noen og skrur sammen spise- og sofabordet som står i flatpakker på stua. Jeg maser et par ganger om dagen på litt forskjellige folk, og satser på at det er i orden i løpet av uka (og banner og sverter og irriterer livet av meg, men akkurat de utgytelsene skal jeg spare dere for). Vi spiser og jobber på gulvet foreløpig. Heldigvis har vi fått oss maid, Seema, som kommer og feier og tørker over gulvet hver dag, det trengs. 

Så noen glimt fra nabolaget, det vil si leilighetskomplekset Kalpataru Estate.

Som ventet er ungene veldig entusiastiske over konseptet. Vi endte opp i en helt annen suburb enn planlagt. Grunnen til det var delvis at det viste seg ganske vanskelig å få en av de hyperpopulære og freshe nye leilighetene i strøket jeg hadde sett meg ut, all den tid vi både skulle leie kortid og dessuten er i landet på turistvisum (mer pes med politi og kontraktsregistrering og slikt). Men jeg ble også veldig overbevist om Kalpataru Estate da jeg bodde på leilighetshotellet som er en del av de første to ukene. Heller ingen ulempe at nevnte hotell har surrogatforeldre som sin viktigste kundegruppe ved siden av kabinpersonale. Uansett, komplekset er kjempestort, ca 1200 leiligheter fordelt på seks bygninger, det er masse boltreplass for barn og ikke minst mange barn. Klubbhuset inneholder svømmebasseng, treningsstudio, squashbane, badmintonbaner, bordtennis, biljard og små saler for yoga, dans og annet. Tennisbane har vi også. Så Simen skal få seg tennislærer og Erle skal få gå på dans en kveld i uka. Og kanskje ta svømmetimer. Familien får altså nok en gang testa indisk øvre middelklasse-livsstil. ;)

Endelig...

... kom de. Og endelig fikk jeg tid til å blogge om det. Smil og tårer (bare fra hu mor, da) da gjengen innfant seg helt etter planen på Chhatrapati Shivaji International Airport rett etter midnatt torsdag. Jo rodde utflytting i land, ikke uten litt stressfaktor i og med at heisen - som stort sett har gått som en klokke i de åtte årene vi har bodd i Heimdalsgt 23 - plutselig sto gjennom hele flytteprosessen. Men i mål kom han, med bidrag fra gode hjelpere, dere vet hvem dere er. :) Vel framme i Mumbai var alt glemt og alt var bare lykke. Hjem til leiligheten og fest med Kingfisher, pringles og brus enda det var midt på natta. Og ungene fikk sine lovede indiagaver, fotball og prinsesskjole som bestilt.

 

Siden det har vi akklimatisert nykommerne, shoppa, kjørt tuktuk (ungene elsker det akkurat like mye som før) og ikke minst, badet:

 I morgen skal hu mor ha hinditime i Bandra, hvor vi dessuten får med oss byens beste opptog av Ganeshaer på vei til havet. I morgen er aller siste dag av galskapen og siste frist til å bringe idolene i vann, det skal være litt av et syn og litt av et spetakkel. Assistent Nausheen stiller heldigvis som guide.

Ps. Det var veldig fint å se Jo igjen også, altså. Men han har det med å unnslippe kameralinsa.

By popular demand...

...  obese indecent Norwegian goes pretty, decent Mumbai lady.

Noen facebookvenner vil ha registrert at jeg hadde en litt kritikkfylt Mumbai-dag for noen uker siden, der jeg først ble beskyldt for å ha et vektproblem av PT-en i kompleksets trenningsstudio, så oppfordret av den lokale politistasjonen til å gjøre noe med den uanstendige klesstilen min. Det har blitt litt for mye brødskive med peanøttsmør til middag til å komme noen vei med det første problemet, men nummer to lar seg fikse som dere ser. 

De svarte flekkene på gulvet bak meg er forresten nattsvermerlik. De siste tre kveldene har arten invadert leiligheten i tusenvis når mørket kommer (vinduene må stå åpne på grunn av malingsstanken). Om morgenen er flesteparten fløyet ut igjen, mens en god del ligger igjen, stein døde. I dag morges ble jeg dessuten møtt av to duer på kjøkkenet. Den ene fant veien ut umiddelbart, den andre ga seg til å flakse desperat rundt. Dere som vet litt om mitt forhold til skapninger med vinger innendørs, kan jo tenke dere hvor glad jeg er for disse faunafenomenene. Skjønt, jeg merker meg at eksponeringsterapi hjelper. I går landet en nattsvermer på hodeputa mi idet jeg holdt på å sovne. Og jeg gadd faktisk ikke gjøre noe for å fjerne den. Nå er håndverkerne på plass, de tar jobben med å feie insektslik og får sikkert gjort noe med den dua også. 

Ps. Svigermor, ikke legg noe vekt på den duehistorien når du nå skal bestemme deg for om du vil komme på besøk eller ikke. Allerede i dag kommer såkalte Netting wallas for å ta mål av vinduene så vi får satt opp duenetting. Det er altså i n g e n fare for dueinvasjon ved farmorbesøk, jeg lover. 

Ganesha chaturthi - ikke akkurat julegudstjeneste

Selv om jeg er litt svett i ørene etter tre døgn med disse gutta utenfor soveromsvinduet, tar jeg meg i å ønske at våre høytider hadde i hvert fall bare litt av denne energien og pasjonen...

Velkommen tilbake!

Utsikt fra vårt Mumbai-hjem i 12. etasje.

I feltarbeidbloggen rapporterer jeg halvfaglig til den vide verden på engelsk. Her tar vi opp igjen Indiland-tråden og dokumenterer Familien Størset Førdes indiske eventyr 2.0.

Foreløpig er det jo bare 25 prosent av oss som har tatt fatt på eventyret. Det nærmer seg fire uker siden jeg (Kristin) ankom Mumbai. Hjemme holder Jo familieskuta stødig flytende, all verdens kudos til han. <3 Og takk til familie og venner som hjelper til og dermed bidrar til å realisere dette prosjektet. Blir plass i forordet til dere alle!

Ukene har flydd som en vind, virkelig. Tanken med å sende meg i forveien var jo at jeg skulle få noen basisting, som bolig og barnehage/skole på plass, og dessuten komme i gang med feltarbeidet før de andre kom etter. I grunnen så alt sammen ut til å falle på plass i løpet av den første uka etter at jeg landet, men jeg har (re)lært meg å ikke ta for gitt at ting er i boks bare fordi noen sier at det er det. En ting var at jeg etter noen litt desperate dager der det så mørkt ut fant en huseier som faktisk var villig til å leie ut en bra leilighet til noen på turistvisum og for kort tid. Men derfra til at jeg faktisk fikk nøkkel til leiligheten tok det adskillige turer i minibanken for å skaffe 300.000 rupi i cash til depositumet, en tur til Bandra court med en haug dokumenter, inkludert søte bilder av Simen og Erle, et besøk på den lokale politistasjonen der jeg fikk beskjed om å kle på meg litt mer og en god del sms-er og telefoner til megleren. Leiligheten var under oppussing da kontrakten ble underskrevet, og det lå i avtalen at jeg skulle flytte inn mens håndverkerne fortsatt holdt på, bedre enn å bruke av det spinkle budsjettet til å betale for hotell. Jeg ble forespeilet ferdigstillelse innen noen dager. Nå har det gått ti og sånn ser det ut her:

Stue

Simen og Erle sitt bad.

Simen og Erle sitt rom.

Kjøkken.

Ett rom er ferdig og fint, og det er her jeg har bodd de siste ti dagene:

Håndverkerne jobber fra 10 til 22 hver eneste dag bortsett fra søndager, så hvorfor de har havnet så langt bak skjema er uklart. Antakelig skyldes det skjema. De, aldri færre enn fire, på det meste har de vært åtte-ni, er søte og hyggelige, og snekkeren insisterer på å rengjøre rommet mitt hver dag og re opp senga mi (prøv å forestille dere det skje i Norge). Men jeg må innrømme at jeg lengter inderlig etter den dagen de er ute av huset og jeg har et brukbart kjøkken og slipper å tilbringe all tid på/i en seng. I går krevde jeg en forsikring fra megleren om at alt arbeid, inkludert maling, er ferdig i god tid før resten av familien er på plass 27.09. Han kvitterte med å love at de skulle være i mål 25.09. Så da går det kanskje an å håpe at de faktisk er ferdig 27. Men helt overbevist er jeg jo ikke, for å si det forsiktig.

For de som nå tror at jeg vansmekter i Indiland: På ingen måte!!! Jeg har det skikkelig gøy, feltarbeidet går så det suser og jeg elsker fortsatt intense, kreisi og vidunderlige India på den samme lett motvillige, men samtidig motstandsløse måten. Bortsett fra at den perfekte leiligheten skal realiseres i sin perfekte utgave, venter jeg egentlig bare på en ting: Gjenforening med gjengen min. Graden av glede-seg lar seg ikke blogge, faktisk.