Bare litt skryt

fra Simen (og mor).



Ps. Synes det at det pøsregner? Lille-monsunen er her, og det kommer regnskurer så å si hver dag. Nok til at Erle og jeg synes bading er bare sånn passe. Småen mener regnbading bare er enda bedre enn vanlig bading.

Episode 6: "Madam, may I take a picture of your doll?" En annen maskulinitet

Ungene, og særlig Erle, får enormt med oppmerksomhet hvor de enn går. Folk smiler til dem, klapper dem på hodet, klyper dem i kinnet (ikke populært)- og tar bilder. Masse. Våre barn responderer ikke spesielt entusiastisk på slike tilnærmelser, men det er det ingen som lar seg stoppe av.

At hvite barn vekker oppsikt er vel heller vanlig i land der det ikke er så mange av dem. Det spesielle med India er at de som står for rundt 80 prosent av blikkene, plukkingen og fotograferingen er menn i alderen 15-30 år. Tilsvarende norske segments forhold til småbarn er etter min erfaring i beste fall preget av likegyldighet, i verste fall avsky (med enkelte hederlige unntak, selvsagt). Ikke i India, nei. Går vi forbi en gjeng ung slamper, kan du være ganske sikker på at de begynner å dulte i hverandre, peke og smile ømt til Simen og Erle. Gamle damer, derimot, finnes ikke interessert. Bakvendtland.

Episode 5: Boy next door

Å reise fra alle vennene og ikke minst han som bare var noen trappetrinn unna, har nok vært noe av det røffeste for Simen. Men jammen har han ikke fått seg en slags Niklas i India-versjon. Riktignok er det elleve etasjer å løpe opp og ned og ikke en, og riktignok kan Sam bare nederlandsk og engelsk og ikke et eneste ord norsk, merkelig nok. Men han er seks, har lego og har savnet noen å leke med. Og blir språkbarrierene uhåndterlige, kan man alltids spille Nintendo sammen. Topp deal for småen, altså.

Sam har dessuten to søstre, de heter Dagmar og Jade og er åtte og fire. Minste liker å bære rundt på Erle og få henne til å le, og Vesla er superstolt over at hun også har fått "venner". Der de fleste indiske barn får Størset-Førde-ungene til å se ut som de kvalifiserer til de fleste populære diagnoser, er naboungene nesten like... eh... uryddige... som våre. Veldig søte og morsomme med veldig hyggelige og hjelpsomme foreldre, Wim og Mieke. Flaks for oss. :)

Episode 4: Kamel Curry Kerala style

Noen facebookvenner vil ha fått med seg at montering av medbrakte barneseter i taxi vekket stor interesse i Kovalam første uka. Barnas trafikksikkerhet var nemlig en av de tingene jeg ikke ville kompromisse med. Den aller første indiske kjøreturen, fra flyplassen til Kovalam, var et aldri så lite kultursjokk i seg selv. Sjåføren lå mer i motsatt kjørebane enn i sin egen (venstre) og avsto ikke fra en eneste freidig forbikjøring, enten det var busser, sykler, bikkjer, kuer eller fotgjengere som var i veien. Han var ikke alene om den trafikale offensiviteten for å si det sånn. Jeg holdt pusten hele veien, men trøstet meg med at vi i hvert fall hadde barneseter med...

Yeah right. Setene har ikke vært ute av skapet siden vi kom til Trivandrum. Vi får nemlig ikke montert dem i de eneste kjøretøyene som får oss kjapt og greit rundt, autorickshawer, eller tuktuk som de også kalles. De er mopeder på tre hjul, med plass to to-tre passasjerer og en maksfart på ca 50 km/t.


Min første tuktuktur i byen her var minst like angstfylt som første biltur, men ungene har elsket det fra første stund. Jeg holder fortsatt godt på småttisene ombord, men tar meg i å sette pris på den svale brisen i åpen vogn og ikke minst lettvintheten. De er overalt, særdeles billige, kjører deg fra dør til dør og venter gjerne mens du går i butikken og kjører deg hjem igjen med varene. Kamelen er altså så godt som fordøyd allerede. Men tillater meg fortsatt å gispe litt over konseptet hele-familien-på-en-moped. Får være grenser, da.

Episode 3: Bombay Bonanza - vårt nye hjem

Master bedroom:

Et visst stilskifte fra Strictly Ikea Heimdalsgt 23, får man si. De første dagene var jeg så stressa over nipsen og vitrineskapene og de persiske teppene at jeg gjeta ungene rundt overalt. Nå har vi bodd oss inn, selv om innredningen ikke akkurat er vår smak, for å si det forsiktig. Vi har latterlig mye plass (ikke minst for besøk), fire store soverom, fire bad (+ do til hushjelpa vi ikke har) og utsikt over byen fra 16. etasje. Leilighetskomplekset har svømmebasseng, en liten lekeplass og såkalt health club (akkurat den klarer jeg ikke å mobilisere så mye jubel over, mer som å ha en tredemølle stående i den klamme kjelleren sin... Men løper nesten hver dag, da, tross ekstrem varme). Høres kanskje råflott ut, men siden trafikken er sinnssyk og det knapt finnes offentlige parker og lekeplasser, ikke en gang fortau, er det ikke bare-bare å ta med unga ut en tur. Så er utrolig glad for at vi fant et sted hvor vi faktisk kan boltre oss litt. Ikke minst siden ungene er inne nesten hele dagen i barnehagen. (Jeg drøfter denne problemstillingen med alle jeg snakker med, men møter ikke all verdens forståelse og innlevelse. Fnis. De tror sikkert at vi har ett eller annet religiøst dogme knyttet til barns behov for utelek.)

Folk gisper når de hører husleia, som vår forhandlingsleder Jyotsna (til daglig sjefen til Jo) fikk ned fra 45.000 til 35.000 rupi, ca 4500 kr i måneden. Vi smiler bare litt og nevner ikke hva vi tar for leiligheten hjemme.

Episode 2: Andre barnehageboller

Da er disse to levert på Chempaka kindergarten, eller "school" som de kaller det her (noe jeg prøver å holde skjult for Simen, siden jeg gjentatte ganger har forsikret han om at han ikke skal begynne på skolen i India). Erle ble igjen alene for første gang, heldigvis uten tårer. Bare satte seg ned på gulvet sammen med 30 andre små uniformskledde småttiser og vinket høytidelig hadet.

Simen har sin andre halve dag alene, men dette er første gangen jeg fikk han inn porten uten løfter om bestikkelser. Vi tar babysteps mot fulle dager, det vil si 0930-1530. Han er veldig tøff og tapper, men synes det er ganske så skummelt å være alene blant alle disse menneskene han ikke kan snakke med. Ting løsnet litt da det gikk opp for han at han rett og slett bare kunne sitte der og være stille (ikke hans førstevalg vanligvis, som vi vet). At det er så skolete, det vil si at de nesten ikke leker sånn som man gjør i norske barnehager, og i hvert fall ikke ute, tar han mye penere enn jeg hadde forventet. Som vanlig har han holdt hemmelig at han er litt større og flinkere enn vi tror (for eksempel leser han mye bedre enn vi ante). Det rare er at vi synes han er veldig stor når han håndterer det som indiske 3-4-åringer gjør. Siden han ikke har hatt lese- og skriveopplæring hjemme, har de plassert han på LKG, ikke UKG der femåringer flest går (de begynner på ordentlig skole når de er 5,5). De andre i klassen er stort sett fire, og noen er tre, og Simen er et hode høyere enn resten av bunchen. Det synes han heldigvis er helt topp.

Men tilbake til rekapituleringen. Vi gikk uventet fort lei av å bli vartet opp i Kovalam, og reiste inn til Trivandrum forrige mandag for å intensivere leilighetsjakten. Derfra gikk det slag i slag, tirsdag morgen hadde vi plutselig både bolig og barnehage. Mens det å skaffe seg et fungerende kontantkort til telefonen har krevd uker, papirarbeid og flere besøk på telefonsjappa. For ikke å snakke om å installere bredbånd i leiligheten. Foreløpig er det helt uforutsigbart hva som er lett og hva som er vanskelig, kanskje oppfatter vi logikken etterhvert. Eller kanskje ikke.

Illustrert skildring av vår herskapelige indiabolig i neste innlegg. :)

Der!

Er Indiabloggen i gang (etter en ukes pinefull venting på å få nett installert). Vi teller 17 dager i Indiland som Erle - og etterhvert resten av familien - kaller det. Den kjappe oppsummeringen: Alt er topp! Alle er greie med oss, vi er friske som fisker og opplever noe nytt og noe gøy hele tida.

Så den lange, rikt illustrerte versjonen, hvorav dette er første episode. De første åtte dagene aklimatiserte vi oss i badebyen Kovalam, som ligger 15 km sørvest for vår by Trivandrum (som er hovedstaden i delstaten Kerala). Første natta på billighotell med usikret trapp, møkkete svømmebasseng og vannlekkasje i taket, før vi tok til vett og flyttet hit. Som skulle vise seg å være et lykketreff, siden farmor, som var medbrakt som barnevakt første uka, våknet i ganske så dårlig forfatning dag 3. Best å være på luksusresort hvis man først skal være syk i India...

Vi andre levde som grever en uke. En av de absolutt mest merkbare forskjellene mellom Norge og India, er at her koster arbeidskraft nesten ingenting. I praksis betyr det at det står folk parat til å utføre hver eneste lille oppgave for den som har penger til å betale. Har du først tatt inn på luksusresort, tas det for gitt at du ikke har tenkt å bære kofferter eller skjenke vann selv. Eller legge håndkleet på solstolen sin eller bære en flaske brus fra det ene stedet til det andre. Det rare er hvor fort man blir vant til det. Etter drøye to uker står jeg - i tråd med forventningene - apatisk og venter på at noen skal pakke varene mine på supern. Og jeg prøver aldri å åpne porten ut til gata selv lenger (vi har da vakter til slikt).

Anyway. Glimt fra grevelivet:






Fortsettelse følger. Nå er det etterlengtede nettet utrolig treigt...